Det ble jo en hard kamp mellom de 2 største byene i fylket om bispesetet, der også kampen mellom Odelstinget og Lagtinget om loven ble historisk. Jeg vil derfor i det følgende erindre litt tilbake til juni 1982, hvor dette spørsmålet ble avgjort i Stortinget.
Bakgrunnen.
I 1981 ble spørsmålet om opprettelse av et nytt bispedømme reist i en Stortingsmelding. Bakgrunnen var at Nidaros og Bjørgvin bispedømme ble vurdert til å være for store. Derfor skulle Nordmøre og Romsdal, som tilhørte Nidaros, og Sunnmøre og Sogn og Fjordane, som tilhørte Bjørgvin, gå inn i det nye bispedømmet. Men gjennom Stortingets behandling ble det nye bispedømmet avgrenset til Møre og Romsdal Fylke.
Så kom lovforslaget våren 1982, og Kirke- og Undervisningskomiteen presenterte en delt innstilling. Et klart flertall gikk inn for at «Det skal opprettast eit nytt Møre bispedømme, med grenser som Møre og Romsdal Fylke, og med Molde by som bispesete». Et mindretall gikk inn for at «Bispesetet blir lagt til Ålesund, og namnet på bispedømmet bør vera Møre og Romsdal».
Odelstinget startet kampen.
Og for alle oss som kjenner Møre og Romsdals fogderihistorie, betydde dette at det ville bli en heftig kamp. Først i Odelstinget.
Møtet der ble satt den 2. juni 1982, der Kirsti Kolle Grøndal, senere Stortingspresident, redegjorde for innstillingen og bakgrunnen for at flertallet gikk inn for Møre som navn og Molde by som bispesete. Hovedgrunnen hun ga, var at et overveldende flertall av kirkens organer hadde anbefalt Møre og Molde.
Hallgrim Berg, profilert Høyrepolitiker fra Hallingdal, var talsmann for mindretallet. Han bar frem 2 hovedgrunner til deres standpunkt for Ålesund. Det ene var at en da fikk Borgundkirka som domkirke med nynorsk liturgi. Det ville bli det første Bispedømmet som hadde. Det andre var at Fylkestinget i Møre og Romsdal subsidiært hadde anbefalt Ålesund som bispesete.
Han bar fram sin sak på hallingdalsdialekt, noe som fikk daværende Leder i Kristelig Folkeparti, Kåre Kristiansen, til å anbefale følgende: Hallgrim Berg sitt innlegg var så lyrisk og så fonetisk velklingende at man vel bør overveie å sette toner til det, slik at det kan brukes ved innvielsen av det nye bispedømmet når den tid kommer!»
Det ble en heftig debatt i Odelstinget. Voteringen ga 45 stemmer for Ålesund som bispesete og Møre og Romsdal bispedømme som navn. 40 stemte for komiteens flertall med Molde som bispesete og Møre som bispedømme.
Dette ble et overraskende resultat for mange innenfor kirken og spesielt på Nordmøre, der mange tok til orde for at dersom biskopen skulle sitte i Ålesund, ville de heller forbli under Nidaros!
Lagtinget fulgte opp.
Da lovbehandlingen fortsatte i Lagtinget den 5. juni, forelå det en rekke uttalelser fra kirkens talsmenn og fra en rekke ordførere om saken og navnevalget, spesielt fra Nordmøre.
Første taler, Berit H. Bettum, argumenterte for komiteens flertalls holdning. Hun sa blant annet at Kirke- og undervisningskomiteens flertall mente at Kirkens råderett bør tillegges stor vekt i denne sak, likeledes kommunenes oppfatning. Deretter tok hun opp følgende forslag:
«Odelstingets vedtak bifalles ikke.
Anmerkning:
§1, første avsnitt i lov om nytt bispedømme på Nord-Vestlandet bør lyde:
«Frå den tid Kongen fastset skal det opprettast eit nytt Møre bispedømme, med grenser som Møre og Romsdal Fylke og med Molde by som bispesete.»»
Debatten fortsatte med Richard Olsvik, Ap representant fra Rindal, som helst ville fortsette i Nidaros om Ålesund ble stiftsby.
Han var kritisk til alle desse delegasjonane som kjem inn til Stortinget for å legge fram sine synspunkt, når de først hadde uttalt seg skriftlig om saken. Da burde ein ha såpass tiltru til at Han avsluttet for øvrig med følgende kommentar vedrørende Hallgrim Berg sitt innlegg i Odelstinget. «Då eg sat på kontoret mitt og høyrde på Hallgrim Berg i Odelstinget, syntes eg nok han brukte store ord og stor glød og patos. Eg lurte i mitt stille sinn på om det var eit saksinnlegg i Det norske Storting eller om det var ein 17. maitale i Ålesund!» Så avrunda han med å støtte Møre og Molde.
Men det var flere framlegg i saken i Lagtinget. Flere tok til orde for å støtte Odelstingets vedtak om Ålesund som stiftsstad og Møre og Romsdal bispedømme.
Men det var også de som ikke ønsket noe nytt bispedømme. I Lagtinget ble dette synspunktet fremført av Stein Ørnhøi, SV representant fra Oslo. Hans synspunkt ble formulert på denne måten: «Mitt hovedsynspunkt nr 1 er at vi har nok bispedømmer i Norge, og mitt hovedsynspunkt nr 2 er at vi har mer enn nok bisper i Norge.»
Selv om han hadde en fornemmelse av at hans forslag om å henlegge lovforslaget ville falle, mente han at hans forslag burde blitt vedtatt, for derigjennom å bilegge fogderistriden og gjenopprette kirkefreden!!!
Ved voteringen falt herr Ørnhøi sitt forslag mot 5 stemmer.
Mens forslaget fra Berit H. Bettum om Møre og Molde ble vedtatt med 21 mot 12 stemmer!
Dermed konkluderte Presidenten at Lovvedtaket blir å sende tilbake til Odelstinget.
Dette viser at saken dermed var ganske spesiell, det var svært uvanlig at Lagtinget sendte et lovforslag tilbake til Odelstinget med en helt annen konklusjon. Men slik ble det.
Odelstingets andre runde.
Dermed gikk saken tilbake til Odelstinget, som behandlet saken på nytt den 8. juni 1982.
Der ble sakens hovedpunkter fremført av Ranja Hauglid, AP representant fra Troms. Hun understreket at det viktigste var at det ble opprettet et nytt bispedømme. Og uansett hvor bispesetet blir lagt, må alle være innstilt på å samle seg om og godta det stedet som ble valgt. Og avsluttet med å anbefale å støtte Lagtingets anmerkning, det vil si for Møre og Molde.
Deretter kom Hallgrim Berg, den svært engasjerte talsmannen for Ålesund. Han kommenterte hva som ville skje dersom Odelstinget sto ved sitt opprinnelige vedtak. (Da ville saken gå tilbake til Lagtinget, og trolig til en 5. behandling i et samlet Storting.)
Han pekte også på at enkelte mente at ved å legge sammen voteringstala i Odelstinget og i Lagtinget, så var det fleirtal for Møre og Molde med 61 og 57 for Ålesund/Borgundalternativet, når en eventuelt kom til plenumsbehandling. Dermed mente en del, påsto han, at de like godt kunne skifte standpunkt i dette møtet!
Men det advarte han i sterke ordelag mot. «Eg vonar at denne saka, som kjennes så viktig for så mange, ikkje blir eit offer på Stortingets alter. Korkje ut frå praktiske, tilfeldige eller taktisk motiverte hensyn bør dette skje.»
Han konkluderte naturligvis med å anbefale Odelstinget å stemme mot Lagtingets merknad, noe som betydde å støtte Ålesundsalternativet.
Debatten fortsatte langs samme spor som tidligere. Men mens det ved første gangs votering var kun 85 møtende, hadde fokuset om denne striden ført til at i dette 2. møtet i Odelstinget, var tinget tilnærmet fulltallig med 115 voterende.
Ved voteringen vart Lagtingsmerknaden vedtatt med 63 mot 52 stemmer. Altså fikk begge alternativene flere stemmer enn i første runde.
Dermed gikk saken tilbake til Lagtinget, som i sitt møte den 10. juni kl 22.00 vedtok følgende referat: «Lovbeslutningen blir som bifalt av begge ting i samsvar med grunnloven å oversende Kongen.» Ordningen med Odelsting og Lagting varte fra 1814 til 2009, i nesten 200 år. Og denne saken er en av de ytterst få, hvor konklusjonen ble en annen enn det Odelstinget først vedtok.
Dermed endte disse rundene etter 4 runder i Odelsting og Lagting med at Kongen året etter, i 1983, opprettet Møre bispedømme med bispesete i Molde by.
Og dermed kan vi i dag gratulere Møre bispedømme med sine første 40 år! Bispedømmet fødtes i strid, men jeg har inntrykk av at i dag er kirkefreden gjenopprettet i denne vanskelige saken.
Vil du skrive i På tråden? Send e-post til ordetfritt@r-b.no
Vil du skrive leserinnlegg? Send e-post til ordetfritt@r-b.no
Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts meningsportal