Jeg ønsker med dette leserinnlegget å rette søkelys mot nåværende vurderingspraksis i grunnskolen. Videre ønsker jeg å rokke ved skoleledere, lærere og politikeres såkalte «ta for-gitt» holdninger om hva skolen er og bør være. Bakgrunnen min er 16 år som lærer på ulike nivå, samt fersk mor i ungdomsskolen. Når jeg nå opplever at 12-13 åringer definerer seg som en middels person etter drøye to måneder på ungdomsskolen er jeg nødt å heve stemmen, både som mor, pedagog og voksenperson.

Det er en kjensgjerning at vi blir motiverte av å mestre. Derfor bør også læringsaktiviteter og vurderingssituasjoner legge til rette for mestring hos alle elever. Dette underbygges i ny vurderingsforskrift (2020) hvor det står at vurdering skal fremme læring og bidra til lærelyst, samt at elevene skal få mulighet til å vise sin kompetanse på flere og mer varierte måter.

Etter bare noen uker på ungdomskolen har 12-13 åringene nå fått tallfestet hvor flinke de er til å spille gitar, tegne, springe, regne, skrive, huske fremmedspråklige gloser osv. Vurderingspraksisen i ungdomsskolen synes derfor å være veldig tradisjonell i form av flere ukentlige prøver hvor elevene skal huske og reprodusere noe de har lest, og til slutt få en tallkarakter på sine prestasjoner. Dette er en klassisk summativ vurderingspraksis som foregår etter en avsluttet læringsprosess. I summativ vurdering er hovedmålet å dokumentere elevens læringsutbytte. Dette ofte i form av en tallkarakter som summerer status på et gitt tidspunkt. Jeg klarer ikke å se hvordan dette skal gi elevene mestring, økt motivasjon for læring, bedre læringsutbytte samt opplevelse av elevmedvirkning (ref. ny vurderingsforskrift). På den andre siden har vi formativ vurdering, eller vurdering for læring (VFL). VFL har som hensikt å fremme læring, og skiller seg fra summativ vurdering ved at selve læringen er formålet, og ikke rangering av prestasjoner.

Mange ferske ungdomsskoleelever har ikke forutsetninger for å skille tallkarakterene fra egen selvfølelse, og flere av ungdommene lar karakterene automatisk definere dem som personer. Det vil si at barn og unge i en alder av 12-13 år identifiserer seg nå som en middels person grunnet flere tilbakemeldinger med middels måloppnåelse. Heldigvis har mange av disse ungdommene flere beskyttelsesfaktorer i sine nære omgivelser som kan hjelpe til med å korrigere denne oppfattelsen av selvet. Men hva med de som ikke har disse beskyttelsesfaktorene?

Skolen skal være en viktig arena for det psykisk helsefremmende arbeidet, og da er det et stort paradoks at den samtidig bidrar til svak psykisk helse. Forskning viser nemlig at det er en sterk sammenheng mellom skolepress og psykiske helseplager (Eriksen et al 2017). Barn og unge skal prestere på mange ulike områder, og selvtillit og selvfølelsen er i dag knyttet til flere målbare størrelser utenfor skolen: Hvor mange følgere du har på sosiale medier, hvor mange likes du får på innleggene dine, hvor mange mål du har scoret, hvor fort du springer, hvor mye penger du har osv. Da bør skolen være en direkte motvekt til dette. Det kan de være ved å tone ned formelle underveisvurderinger i form av karakterer, og heller ha større fokus på lærelyst, elevmedvirkning og læring som prosess.

Tonje Veiåker Foto: Privat

Dette leserinnlegget må på ingen måte leses som en kritikk av enkeltlærere fordi jeg vet at de gjør sitt aller beste for elevene hver eneste dag, spesielt gitt rammebetingelsene de har. Det er mer en kritikk av systemet og strukturer rundt skolen, og at en kanskje ser seg blind på gamle konvensjoner. Det er på tide å stoppe opp og reflektere over hvorfor gjør vi som vi gjør? Mye tyder på at behovet for dokumentasjon trumfer vurdering for læring og elevene derfor går glipp av læringsfremmede tilbakemeldinger. Har skoleledelsen og politikere i Molde kommune lagt til rette for at lærere skal få kompetanseheving knyttet til endret vurderingsforskrift? Oppmuntrer rektorer sine lærere til å utvide sitt handlingsrom og frihet når det gjelder metode og vurdering?

Professor i etikk, og tidligere lærer og skoleleder, Ole Martin Moen, ga nylig ut boken «Skolens omsorgssvikt». Moen tar et oppgjør med skolens vurderings- og karaktersystem og viser til Kari Killéns (2019) forskning om hvordan dagens system bidrar til en betydelig og skadelig stressfaktor, og at mange barn og unge konstant blir stilt overfor krav som ikke står i forhold til deres evner. Forfatteren viser også til alvorlige bekymringer om at «skolen gjør barn syke», at «stress påført av skolen kan leder til engstelse, depresjoner og uro, og at dette i neste omgang gjør barn og unge dårlig i stand til å ta til seg læring». For å forstå den psykologiske effekten av karaktersystemet er det ifølge professoren viktig å huske på at karakterene ikke settes ut fra det enkelte barns evner og forutsetninger, men fra barns absolutte prestasjoner (s 26). Det vil si at elever som vedvarende ikke mestrer arbeidsoppgavene skolen pålegger, blir gitt en jevnlig beskjed – via karakterene – om at de gjør, ikke er godt nok. Dette er noe politikere, skoleleder og lærere bør ta på alvor og være sitt ansvar bevisst da problemet ligger i strukturelle forhold ved skolen, og noe enkeltindivider vil ha begrenset mulighet til å gjøre noe med.

Jeg anerkjenner at vurdering er omfattende, kompleks, utfordrende og ikke minst verdiladd. Men når Ungdata-undersøkelser har vist en nedgang i elevers trivsel på ungdomstrinnet fra 2015-2022, og elevundersøkelser viser en nedgang i elevens motivasjon på 7. og 10. trinn er det viktig å rette søkelys på nåværende vurderingspraksis i ungdomskolen.

Avslutningsvis vil jeg legge til at i begynnelsen av november la det såkalte Prøitz-utvalget fram sin NoU «Kvalitetsvurdering og kvalitetsutvikling i skole», og her legger utvalget fram et forslag om å fjerne eksamen i tiendeklasse. Dette underbygger behovet for å tenke nytt om vurdering, og kanskje er det på høy tid å evaluere om det er nødvendig med heldagsprøver i ungdomsskolen, spesielt på de laveste trinnene? Det er vanskelig å finne pedagogiske grunner for å opprettholde tradisjonen om heldagsprøver, spesielt knyttet opp mot ny vurderingsforskrift. Så kjære, skoleledere, politikere og lærere:

Det er lov å tenke nytt!

Kilder:

Bakken, A. (2017). Ungdata. Nasjonale resultater 2017, NOVA Rapport 10/17. Oslo: NOVA

Eriksen, M et al (2017). Stress og press blant ungdom. Erfaringer, årsaker og utbredelse av psykiske helseplager. Nova-Rapport

Moen, Ole M (2023). Skolens omsorgssvikt. Oslo: Cappelen Damm

Opplæringslova (1998). Lov om grunnskolen og den videregående opplæringa. Hentet fra 25

Vil du skrive i På tråden? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Vil du skrive leserinnlegg? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts meningsportal