Det at jeg la skoa på hylla var ikke et tap for fotballen. Tro meg; jeg var elendig. Det var ikke bare min feil at jeg var så dårlig i fotball. Det skyldes både arv og miljø etter min mening. Kanskje ikke arv akkurat, mer arveloven som var svært utbredt i de aller fleste norske hjem i gamle dager. For som tredje gutt i rekkefølgen så skulle det meste arves av mine storebrødre, både klær, truser og sko. Det er bare en lite hake i dette arveopplegget; mine to brødre er store som romerske gladiotorer, har aldri mistet et måltid og målte henholdsvis 185 cm og 184 cm og småpene størrelse 45 i sko. Jeg derimot var liten tass.

Så det innebar en oppvekst i gensere som rakk langt nedenfor knærne og bukser med tredobbelt brett nederst. Jeg fikk alltid høre at «du vokser deg inn i klærne, bare spis opp maten din, så skal du se at du blir like stor som dine flotte brødre». Som en godt voksen mann på over 50 år kan jeg herved avskrive alle slike påstander; det ble aldri mer enn 173 cm og skostørrelse nr 42.

Gjennom hele oppveksten spilte jeg altså alle mine fotballkamper i altfor store Adidas-sko. Mor dyttet inn avispapir inn i tuppen på skoa slik at føltes mindre ensomt for tærne. Så allerede i ung alder hadde jeg tett kontakt med lokalavisa Tidens Krav.

Laget vårt tapte kamper allerede før avspark. Mest på grunn av draktsponsorene. De andre lagene hadde kule sponsere med fiffige logoer trykt på ryggen av drakta. På Smøla IL var hovedsponsoren Veidholmen Fiskeavl. Hvis du tror det er kjekt å vært 15 år og reklamere for fiskesex på ryggen, så tro om igjen. Vi ble hånet og ledd av ved innmarsjene rundt om på Nordmøre.

Men nå var jeg lei; det hadde blitt altfor mange tap, altfor mye kjeft av kjederøykende trenere, altfor mange baller som ble hentet ut av eget mål. Denne sesongen var aller verst; vi lå aller, aller sist på tabellen. Bunnskrapet i en divisjon som ingen visste fantes og som alle trodde var en myte.

Så bli med tilbake til åttitallet en helt vanlig, skitten oktoberkveld til Smøla. Det er en slik kveld der alle fornuftige holder seg innadørs, låser døra og tenner opp i ovnen. Det blåser alltid på Smøla og denne kvelden er ikke noe unntak. Jeg står blåfrossen i blå drakt og avslutter en håpløs karriere med en siste hjemmekamp på Råket stadion.

Hvis du noen gang er på Smøla og kjører forbi Råket stadion, så anbefaler jeg akkurat det. Kjør forbi! Det er ingen grunn til å stoppe her. Det er ingen som bor rundt stadion. På Råket stadion er det ingen tribuner for det er aldri noen som ville se nitti minutter med lidelse og resignasjon.

Den eneste som er på Råket stadion er reservebenker. Hvis du var så uheldig at du havnet på reservebenken, så kom du aldri bort derfra. En trener brukte aldri innbyttere hvis det ikke gjaldt åpne bruddskader eller etter høylytt krangling med treneren. Første regel for oss spillere var å adlyde treneren; frykten for den evige reservebenk lå alltid i bakhodet til oss elleve utvalgte.

En annen, hellig regel for oss bak i forsvaret og som treneren hadde prentet inn i de små hodene våre: Gå aldri over midstreken! Aldri! Så når laget vårt var i angrep, så stod vi forsvarspillere på rekke langs midten på banen, men aldri over på motstanderens banehalvdel. Aldri!

Så står jeg der blant alle spillere i et pøsende regnvær og lurer på om livet har noe mer på lur for meg enn nok en elendig fotballkamp. Hvilken fremtid jeg vil få? Hva er utsikten for meg? Tja, det eneste man ser fra Råket stadion er en gammel, dyster aldershjem med gamle, dystre skjebner der alle sitter på dødens reservebenk. Det eneste aldershjemmet og stadion har felles er utsikten over en kirkegård. Med mange ledige plasser.

Den siste kampen skulle spilles mot Clausenenga. Ligalederen mot bunnlaget. By mot øy. Spillerne fra Kristiansund skulle sikre seriemesterskapet i siste runde. Vi hadde allerede sikret bunnplassen. Med god margin. Gutta fra Clausenenga steg ut av bussen sammen med dommeren og man kunne høre at flere av spillerne hadde med hilsener fra sine foreldre til dommeren: «Skulle hilse fra fatter'n og si at han hadde ordnet en drikkbar julegave til deg». Dommeren lo godt og klappet kapteinen på skulderen. Kampen begynte i minus altså.

Gutta fra byen så bedre ut enn oss, de hadde hårgele og luktet godt.Vi derimot var gjennomgående fæle og hadde knapt tenner på rett plass. På drakta reklamerte bygutta for Oddstøl Elektro, den kule platesjappa som solgte album fra hele verden som gav drømmer og tanker om at livet bestod mer enn av dårlig forsvarspill. Vi reklamerte for fiskeyngel. En seier var så godt som umulig.

Dommeren fløyter kampen i gang...

...Etter 45 minutter er det fortsatt uavgjort. Det er et mirakel. Som om høyere makter har hatt en finger med i spillet. I garderoben er treneren vår i fyr og flamme og snakker med utropstegn. «Gutter, dette er fantastisk! Tenk om vi holder uavgjort mot serielederen ut kampen! Et poeng her vil være et stort steg for menneskeheten!» Han sikler av glede mens han kjederøyklegger hele garderoben. Han peker på alle oss fire i backrekka: «Så hvis dere i forsvaret ikke driter dere ut som vanlig i andre omgang, så kan det bli vårt første poeng for sesongen!»

Kampen spilles videre i et øsende regnvær og Vårherre har bestemt seg for å gi oss medvind i andre omgang. Langt ute i andre omgang er det fortsatt ingen mål i kampen. Det som skjer ute på banen er ikke pent; vi haler ut tida, lyver på oss skader, sparker ballen langt utover sidelinja og leter etter den igjen på helt feile steder. Gutta fra byen surner og klager til dommeren, ber om at det blir lagt til ekstra tid. «Ikke aktuelt», sier dommeren, «vi må rekke siste ferge hjem!»

Det er sent i kampen. Målvakta vår, Kjell Ivar, har ballen og forbereder seg til utspark. Det kan ikke være lenge igjen av kampen nå. Rutinert drøyer keeperen tid...

Kjell Ivar hadde helskjegg fra han var 12 år gammel og hadde draget.

... han legger ballen på 5-metersmerke og bedømmer medvinden ...

Kjell Ivar røykte Tiedemann blå og ble spurt om legitimasjon fra han var 13 år.

... venter på det riktige vindkastet ...

Kjell Ivar ble dansebandvokalist når han ble stor.

Vi i forsvaret står lydige ved midtstreken og venter på utsparket. Gjennom vinden hører vi treners fortvilte brøl: «Ikke drit dere ut bak i forsvaret!».

... Endelig tar Kjell Ivar fart og klemmer all saft ut av høyrefoten i det siste sparket hans for dagen. Vinden tar ballen og gir den en enorm høyde. Ballen flyr over meg. Jeg står på midten av banen og ser mot motstanderens mål og aldershjemmet bak. Noe brister inne i meg og bobler frem: «Gjør det nå, Endre, ta sjansen!»

De neste sekundene i livet mitt er som en film i slow-motion. Jeg tar et første nølende steg over midtstreken, holder pusten mens jeg krysser grensen til fiendeland, før jeg løper som besatt på slagmarken. Med et mål for øyet, den ballen skal jeg nå! Jeg skubber bort midtbanespillere på ferden fremover. Dette er galskap! I sidesynet ser jeg treneren, illsint og fortvilt, vifter febrilsk for å få meg ned i forsvaret igjen. Men jeg gir pokker! Jeg har vært lydig for lenge! Jeg løper i medvinden som aldri før, ser at ballen begynner å dale, jeg springer sikk-sakk mellom spissene våre og forsvarsspillerne til Clausenenga. Den ballen må jeg rekke for alt i livet mitt! Nå er det bare meg mot målvakten. Ballen lander for fort ...

Husker du arveloven? Den som gjorde at minstemann i familien måtte arve alle utslitte sko fra sine brødre?

Jeg sklir de siste meterne fremover på den glatte gressmatta. I håp om å få en fot på ballen. Rekker jeg ballen?

Det er nå at arveloven fungerer som den skal.

... For mine altfor store sko, Adidas-sko størrelse 45 med Tidens Krav i tuppen, gjør at tåa sneier bort i den dalende ballen og skyter den mot mål. Målvakta kaster seg til feil side og baller ruller inn i nettmaskene. Det blir mål!

Jeg faller på ryggen, lar regnet og avispapir strømme over meg. Jeg ser store overskrifter danser foran øyene mine. Dommeren blåser av kampen. Vi vinner den umulige seieren. I min siste kamp på Råket stadion.

Den kvelden vant jeg mer enn tre poeng. I den kalde oktoberkvelden på Råket stadion lærte jeg at en gang iblant så trumfer drømmer fornuften.

Vil du skrive i På tråden? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Vil du skrive leserinnlegg? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts meningsportal