KRONIKK

Om regioner og akser

Ser vi nærmere etter, foregår det et omfattende og nødvendig samarbeid i vårt fylke, skriver Max Ingar Mørk.

Gyllen akse På et kart som viser befolkningstyngdepunktene i våre nærmeste landsdeler framstår Bergen og Trondheim som markerte landsdelssentre. Men midt imellom ligger Mørekysten som et lysende bånd – en gyllen akse – fra Søre Sunnmøre, via Ålesund og Molde til Kristiansund, skriver artikkelforfatteren.   Foto: Nordlandsforskning

Max Ingar Mørk. 

Kronikk

Møre og Romsdal fylke har visst aldri helt funnet seg selv. Allerede i innledningen til fylkeshistorien blir vi presentert for en landsdel som dras mellom tre ulike kulturer:

«Austnorsk påverknad på dialekt og byggeskikk i Romsdal (…). Nordmøre hadde samband med Trøndelag ikkje berre via kysten, men også over land. Dialekten og byggeskikken her er av trøndersk type. Sunnmøre må seiast å høyre til Vest-Noreg på begge desse felta»

Gjennom sin brokete historie har fylket likevel skapt seg en identitet. På hjemmebane kan diskusjonene bli både høyrøstede og harde møringene imellom, men stilt overfor ytre trusler – og når de får tenkt seg litt om – finner de som regel sammen igjen, som søsken. De er verken skikkelige vestlendinger eller skikkelige trøndere, de er mest av alt – møringer – og er faktisk litt stolte av det. Kanskje det er denne opplevelsen av skjebnefellesskap som gjennom skiftende tider har gjort fylket så motstandsdyktig mot alle forsøk på oppdeling eller innlemming i andre regioner. Og kanskje har møringen på finurlig vis klart å utnytte nærheten til tre ulike landsdeler til sin fordel.

Nå blåses det til kamp igjen – både nord og sør i fylket. En skarve innflytter burde kanskje ikke blande seg inn i interne familieforhold, men så er slik at dette fylket sakte, men sikkert også har blitt ens eget, som man setter pris på og vil verne om.

Først til regiondebatten. I oktober 2016 la Nordlandsforskning fram en rapport om konsekvensene av regionreformen for vårt fylke. På et kart som viser befolkningstyngdepunktene i våre nærmeste landsdeler framstår Bergen og Trondheim som markerte landsdelssentre. Men midt imellom ligger Mørekysten som et lysende bånd – en gyllen akse – fra Søre Sunnmøre, via Ålesund og Molde til Kristiansund. Det båndet måtte mangle i intensitet, tar det igjen i utbredelse, med et influensområde på over 200 000 mennesker. Hvis vi klipper av båndet – slik enkelte tar til orde for – vil vi stå igjen med to mindre satellitter som er prisgitt henholdsvis Bergen og Trondheim langt i det fjerne. Dermed mister vi den kritiske massen som må til for å skape et sterkt nok gravitasjonsfelt til å utgjøre en egen, levedyktig region i framtida. Det vil gjøre oss alle til tapere.

Ikke misforstå. Vi trenger både Bergen, Trondheim og Oslo med. Der finner vi de ressursene vi mangler lokalt, og dit går vegen til noen av våre viktigste markeder. Vi lever også godt med at statlige virksomheter som helse, veg, kriminalomsorg, kraftforsyning, arbeidstilsyn, mattilsyn, rettsvesen mv. har funnet det formålstjenlig å innlemme oss i større landsdelsregioner for Vest- og Midt-Norge.

Men: De store byene trekker hvert år til seg en betydelig andel av vår ungdom. Problemet er ikke at de drar ut og får seg utdanning, problemet er hvordan vi skal få dem hjem igjen. Skal vi kunne hevde oss i den konkurransen, må vi skape størst mulige bo- og arbeidsregioner, utvikle framtidsrettede kompetansearbeidsplasser og slik legge grunnlaget for varierte og attraktive karrieremuligheter. Og da må vi våge å bite i det kanskje litt sure eplet som heter Mørebyen. Mørebyen er vår mulighet.

Men lagspill er en krevende øvelse. For å løfte laget må vi både tenke helhet og samtidig bli så gode som mulig hver for oss. Derfor er nyetableringer på ett sted en positiv nyhet for hele fylket, som at IKEA kommer til Ålesund eller at politiet etablerer et sentralt regnskapskontor i Kristiansund. Derimot har det lite for seg å slåss om å flytte allerede etablerte arbeidsplasser byene imellom.

I enkelte kretser synes det å ha festet seg et inntrykk av at vi samarbeider så dårlig her i fylket. Men ser vi nærmere etter, foregår det et omfattende og nødvendig samarbeid både innen næringsliv, offentlig sektor, kultur, idrett, forskning og utdanning. Et eksempel er det nære samarbeidet mellom Nordmøre og Romsdal innen oljenæringen, eller mellom Sunnmøre og Romsdal innen skips- og utstyrsindustrien. Her spiller også næringsklyngene en viktig rolle, som iKuben med 35 internasjonalt orienterte industribedrifter over hele fylket.

Så litt om regionbygging. Noen er redde for at bedre kommunikasjoner skal gi økt konkurranse byene imellom. Da må vi huske at det største slaget ikke vil stå lokalt, men mellom Mørebyene og de store regionsentrene. Litt intern konkurranse kan være både sunt og skjerpende, og med sin sentrale beliggenhet i fylket burde Molde ha lite å frykte i den sammenheng.

Enkelte hevder at et godt ferjetilbud vil være det beste alternativet for fjordkryssinger også i framtida. Men allerede i dag må vi ha fire store ferjer i sambandet Molde-Vestnes for å frakte de over 1,5 millioner bilene som skal over fjorden hvert år. Tar vi med Solholmen-Mordalsvågen og Aukra-Hollingsholm, nærmer vi oss 2,5 millioner biler. Trafikken øker år for år og flere og flere biler står igjen. For de som bare skal en handletur til Moa er det kanskje ikke så farlig. Men for de som daglig pendler til og fra jobb, og for næringslivet, er det stor forskjell på å komme seg fra Molde til Ålesund på omtrent samme tida som man i dag bruker fra Molde til Furneset. Sveler og kaffe til tross.

Fastlandssambandene har hatt avgjørende betydning for utviklingen i fylket vårt. Hvor ville Kristiansund ha vært i dag uten Krifast? Eller Giske uten Ålesundstunnellene? Eiksundsambandet har overgått alle prognoser og har på få år skapt et fungerende og kompletterende bo- og arbeidsmarked på Søre Sunnmøre.

Men Møreaksen og Romsdalsaksen gjør vel samme nytten? Begge vil knytte regionen og byene sammen, gi ferjefri E39 og skape store samfunnsmessige ringvirkninger. Ja – og nei, for alternativene er kanskje ikke så likeverdige som man kan få inntrykk av. Selv om vi forutsetter at begge prosjektene lar seg løse teknisk og at begge har positiv bunnlinje, vil det likevel være stor forskjell på samfunnsnytten. Jeg vil særlig peke på to forhold:

1. Møreaksen gir den raskeste vegen mellom sentralområdene i Ålesund og Molde, ja, så rask at vi snakker om overkommelig dagpendlingsavstand, og dermed et felles bo- og arbeidsmarked.

2. Møreaksen gir vegutløsning for 4500 mennesker i Aukra og Midsund. Verdiskapingen i disse to kommunene er betydelig, og både det etablerte næringslivet og naturgitte forhold legger til rette for nærmest uante framtidsmuligheter knyttet til havrommet.

Men så kommer innvendingene: Møreaksen vil passere Molde på langs, og man legger vel ikke nye motorveier gjennom tettbebyggelse? Nei, men man legger dem heller ikke langt utenom. Av og til får man inntrykk av at ny firefelts E39 skal gå gjennom Storgata. Men det skal den jo nettopp ikke. Den skal gjemmes bort i fjellet – skjult til stede, så å si – med noen velplasserte tverrslag til å ta seg av lokaltrafikken. Her har noen av våre lokalpolitikere fortjenstfullt presset fram en lengre og lengre tunell gjennom byen, og jeg håper de ikke gir seg før tunellen dukker fram igjen oppi Årødalen, der den kan gå rett over i nyvegen mot Hjelset. Da slipper vi kanskje unna mye av den omstridte vegutbyggingen langs Fannestranda.

Men vi slipper ikke unna dersom vi velger Romsdalsaksen. Innfartsvegene til byen østfra er allerede sterkt overbelastet, mest på grunn av økende lokal og regional trafikk. Ifølge fylkesstatistikken var det 6000 personer som jobbpendlet mellom Molde og andre kommuner i fylket i 2015, og vi leser at sjukehuset på Hjelset alene vil generere om lag 3000 nye arbeidsreiser i døgnet. En lang bytunnel vil ta unna mye av trafikken fra lokalvegnettet og fordele den pent utover til sine hjemmehørende bydeler. Det gir også mulighet for å utvikle bysentrum til et enda mer urbant og trivelig møtested for folk fra hele regionen.

Konklusjonen blir dermed tredelt: For det første må fylket holde sammen for å ha nok egenmasse til å kunne overleve som en framtidig, selvstendig region. For det andre må ferjefri E39 realiseres som selve livsnerven og suksesskriteriet for å lykkes med regionbyggingen. Og for det tredje vil Møreaksen være det alternativet for kryssing av Romsdalsfjorden som gir klart størst samfunnsnytte.

Max Ingar Mørk, førsteamanuensis ved NTNU i Ålesund / Tidligere fylkesplanlegger

Kilder:

Døssland, A. (1990). Med lengt mot havet. Fylkeshistorie for Møre og Romsdal I.

Mariussen, Å. og Gjertsen, A. (2016). Maktpolitiske konsekvenser av nye alternative regioner – virkninger for Møre og Romsdal, forslag til løsninger. Nordlandsforskning.

Møre og Romsdal fylkeskommune (2016). Fylkesstatistikk 2016.

--------

Vil du skrive i På tråden? Legg inn ditt korte innlegg her!

Vil du skrive leserinnlegg? Skriv inn ditt innlegg her!

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt - Rbnetts nye meningsportal

Følg Nordvest Debatt på Twitter

Følg Nordvest Debatt på Facebook

Vi har for tiden tekniske problem med vårt kommentarfelt. Vi beklager ulempene det medfører.
Romsdals Budstikke ønsker en åpen og saklig debatt. Alle innlegg blir kontrollert etter publisering. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg.

Kronikk