KRONIKK

Kvinner er kvinner verst?

ILLUSTRASJON: MARI WATN 

Meninger

Vi er kommet til mars måned og en ny markering av den internasjonale kvinnedagen ligger foran oss. En dag det absolutt fortsatt er behov for og en dag som vi kommer til å markerer igjen og igjen. Ulike temaer blir debattert og ulike meninger blir frontet. Både kvinner og menn går i tog for å hylle kvinnen, fremme kvinners rettigheter og for å sette fokus på likestilling.

Med ujevne mellomrom blir jeg imidlertid konfrontert med uttrykket «kvinner er kvinner verst», et uttrykk som jeg absolutt ikke kjenner meg igjen i og som jeg protesterer høylytt mot. Hva som er bakgrunnen for at enkelte mener at dette utrykket er gjeldende er det sikkert forskjellige grunner til, men for min del kunne det ikke vært mer usant.

For når jeg tenker gjennom livet mitt, hvem er det som er der i tykt og tynt? Hvem er det jeg snur meg til når jeg vil dele mine sorger og gleder? Hvem er det som aldri dømmer meg men tar meg ubetinget slik jeg er?

Mine viktigste støttespillere er andre kvinner og slik har det alltid vært. Det handler ikke om at jeg misliker menn på noe som helst vis. Det er mange menn jeg heier på og jeg vet at noen av de også heier på meg. Jeg har mange bra menn i livet mitt, og i enkelte private sammenhenger må jeg innrømme at jeg helt klart også foretrekker menn.

Men når det gjelder denne ubetingede støtten så er det altså kvinner som står sterkest i mitt liv – søsterskapet som jeg akkurat har fått fornyet oppmerksomhet på etter å ha vært på foredrag med den tidligere svenske politikeren Veronica Palm.

Det er vel mer eller mindre vitenskapelig bevist (i alle fall om vi leser tabloidpressen) at dameturer er bra for helsen. Til de som tror at disse turene handler om å treffe det motsatte kjønn så kan dere ikke ta mer feil. Vi drar på tur for tilbringe tid i hverandres selskap. Turmålet er lite viktig, det er vennskapet og samholdet som står i fokus. Til tider er oppmerksomheten på de rundt oss så lav at vi rett og slett kan være litt plagsomme for våre omgivelser. Støynivået med prat og latter kan helt klart bli litt vel høyt, det er ikke vondt ment, vi har det bare gøy. Slike turer gir oss rom for gode samtaler, gir plass til latter og fjas, og er i bunn og grunn store energikilder som vi lever lenge på.

Men livet går ikke alltid på skinner, det består ikke av bare turer og festligheter. Det kan være store omveltninger eller det kan være små utfordringer som til tider gjør tilværelsen litt vanskelig. Av og til trenger man både trøst og omsorg for gjøre de dagene litt enklere å takle. Da er det godt å ha et søsterskap som bare er der.

Av små ting kan det være så enkelt at helga ikke gikk som planlagt, eller bare rett og slett var litt kjip og kjedelig. I de tilfellene er det basketdamene som får opp humøret mitt igjen på våre faste søndagstreninger. Det er en befrielse å tilbringe en time eller to sammen med en gjeng sprudlende damer som kun er opptatt av å ha det gøy samtidig som man får løpt av seg litt frustrasjon. Null fokus på utseende, null fokus på status, bare ren og skjer treningsglede.

Eller når pms-tåka kommer og rullgardinen går fullstendig ned, alt virker mørkt og håpløst. Når bitte små problemer eskalerer i samme takt som dot.com-boblen gjorde på 90-tallet, da er det godt å ha noen venninner rundt seg som faktisk skjønner syklusen og forstår hvordan det er. Da er det ingen som sier at det bare er å skjerpe seg, men med forståelse og galgenhumor kan den mørkeste dag bli litt lysere. For søsterskapet er der, stiller ikke alltid krav til fornuft og rimelighet, men er den støtten du trenger akkurat når du trenger den.

Av større omveltninger kan det dreie seg om alt fra samlivsbrudd til sykdom og dødsfall i familien. Det er ikke alltid det er noen som kan gjøre noe konkret for avverge eller reparere situasjonen, men det å få små tegn fra søsterskapet på at de ser deg, at de stiller med en klem, et glass vin, en tekstmelding eller telefonsamtale, bare det å vite at de står klare til å ta imot deg, det kan være noe av det viktigste akkurat der og da.

Så hvorfor lever fortsatt uttrykket «kvinner er kvinner verst» i beste velgående? Forventes det at kvinner skal være enig med alle andre kvinner kun på bakgrunn av kjønn? Er det slik at kvinner aldri har lov å kritisere andre kvinner? Er det slik at kvinner aldri kan bli sinte, sure og frustrerte på hverandre, kanskje til og med si noen ufine ord om en medsøster? Er dette en rettighet som er forbeholdt menn? For jeg har jammen hørt mange menn snakke både stygt og nedlatende om jenter og kvinner. Jeg har lest mange kommentarfelt der menn kommer med både dårlig forkledde trusler og personangrep som er av en sort som jeg aldri har sett kvinner benytte seg av. Likevel har jeg aldri hørt uttrykket «menn er kvinner verst».

Nei, kvinnene jeg omgir meg med er ikke alltid enig med meg. Noen av de kan være så brutalt ærlige i sine tilbakemeldinger at det svir hardt, og det svir lenge. Men jeg tåler det. Jeg tåler det fordi jeg vet at intensjonen bak er at de vil meg det beste. Det er ingen skjulte agendaer, de vil kun at jeg skal lykkes. Om det er i jobben, om det er i politikken, i kjærligheten eller rett og slett i livet. Søsterskapet står der, rakrygget og støtt, rett bak meg og holder meg oppe når livet raser. De tar imot meg når jeg driter meg ut, sier ting jeg ikke burde sagt, når det rakner og stormer som verst.

Så takk til gamle studievenninner, gamle og nye kollegaer, svigerinner, kvinnenettverk, basketdamer, nugler og ikke minst, takk til dere Samsen-damene. Hva jeg skulle gjort uten kvinnene og søsterskapet aner jeg ikke. Dere er gull verdt, jeg er uendelig glad i hver og en av dere.