«Du er verdifull – nå!»

Ensomhet og perfeksjonisme går hånd i hånd.

LIFE COACH: Martine Sorthe.   Foto: Privat

Meninger

16. august skrev NRK om en studentundersøkelse som viser at nær én av tre studenter er ensomme. Noen er overrasket over statistikken. Det er ikke jeg.

På nyttårsaften 2016 åpnet jeg opp om hverdagsensomhet på VG. Jeg skrev om hvordan det å være hverdagsensom for meg var å pynte på fasaden for å lure meg selv og andre. Det innebar å holde på med ekstra mye i hverdagen for å legge ensomheten til side. Over 300 mennesker tok kontakt og fortalte meg åpenhjertet sine historier.

Med alle historiene i den usynlige ryggsekken min satt jeg ut på verdensreise; delvis for å legge fra meg perfeksjonismen og delvis fordi jeg ønsket å finne røttene til hvorfor så mange føler seg ensomme, isolerte, og tilsidesatt, og hva man kan gjøre med det.

To år senere hjelper jeg perfeksjonister å overkomme sine destruktive vaner og tankemønstre slik at de kan leve livet på egne premisser og føle på ekte glede.

I det jeg tok skrittet ut i det ukjente – ut av komfortsonen hvor jeg alltid presterte for å tjene kjærlighet, hvor jeg alltid skulle virke sterk og stødig, hvor jeg alltid måtte ha en plan –opplevde jeg ekte glede for første gang siden jeg kan huske. Jeg ga slipp på den jeg følte jeg burde være og omfavnet den jeg virkelig er. Jeg omfavnet den imperfekte meg. Ensomheten var borte.

Jeg så et mønster. Perfeksjonisme og ensomhet går hånd i hånd. Med andre ord: Hvis man finner røttene til perfeksjonismen kan man også helbrede ensomheten.

Røttene til perfeksjonisme er at vi ikke tror på at vi er verdt noe nå, akkurat nå i dette minuttet. Så mange av oss har helt bevisst laget, eller ubevisst tillatt, en lang liste med verdighetskrav.

·         Jeg blir verdifull når jeg får 5,8 i snitt.

·         Jeg blir verdifull når jeg mister tjue kilo.

·         Jeg blir verdifull hvis jeg blir gravid.

·         Jeg blir verdifull hvis jeg blir edru.

·         Jeg blir verdifull hvis alle synes jeg er en flink forelder.

·         Jeg blir verdifull når jeg kan leve av å selge kunsten min.

·         Jeg blir verdifull hvis jeg klarer å være i ekteskapet mitt livet ut.

·         Jeg blir verdifull når jeg får en partner.

·         Jeg blir verdifull når foreldrene mine aksepterer meg.

·         Jeg blir verdifull hvis han ringer meg og ber meg ut på date.

·         Jeg blir verdifull når jeg kan gjøre alt og det ser ut som jeg ikke prøver.

Vi er verdige kjærlighet og tilhørighet nå. Akkurat i dette minuttet. Som det er. Verdien vår har ingen krav. Verdifull nå. Ikke hvis. Ikke når.

Nå viser også forskning at flere og flere føler de må bevise verdigheten sin gjennom perfeksjonisme, og som en konsekvens blir ensomme.

Thomas Curran og Andrew Hells nylige meta-analyse av perfeksjonsnivåer fra 1989 til 2016, den første studien for å sammenligne perfeksjonisme over generasjoner, fant betydelige økninger blant nyere undergraduates i USA og Canada. Så mange som to av fem barn og ungdom er perfeksjonister. Vi begynner å snakke om hvordan det går mot en epidemi og et folkehelseproblem.

Videre rapporterer Flett, Hewitt og De Rosa at individer med høyt nivå av sosialt foreskrevet perfeksjonisme er sensitive i forhold til tilbakemelding fra det sosiale miljøet, noe som også er forbundet med ensomhet.

Når jeg de siste månedene har sett gjennom perfeksjonisme-undersøkelsene, spekulerer jeg i om de personlige og sosiale kravene og forventningene gjør at studenter ikke lenger vil eller kan opprettholde mellommenneskelige forhold. I et slikt tilfelle kan man oppleve sosial isolasjon, nemlig ensomhet.

Ensomhet er allerede dessverre akseptert som et av de store folkehelseproblemene. Det som derimot er nytt, er at perfeksjonisme nå begynner å anses som en epidemi. Stigningen i perfeksjonisme betyr ikke at hver generasjon blir mer oppnådd. Det betyr at vi blir sykere, tristere og til og med undergraver vårt eget potensial.

Er det en ting jeg har funnet ut av egen erfaring og forskning på området, så er det at perfeksjonisme ikke handler om å sette høye standarder; det handler om å jage manisk og ubevisst etter urealistiske standarder, som perfekte karakterer, perfekt kropp, eller så-og-så mye på bankkontoen. For å oppnå disse urealistiske standardene, krever det at man lever et liv med fokuset rettet mot ett eller få områder av livet. Det innebærer at man også må ofre andre deler av livet. Dette er ikke oppskriften på god livskvalitet; det er oppskriften på en evig lang sprint i hamsterhjulet mot det perfekte liv, som viser seg å være ufullkomment når du når målstreken. Om man når målstreken er spørsmålet: Og hva neste?

Perfeksjonister stiller seg aldri spørsmålet: Hvorfor gjør jeg dette? Hvorfor sitter jeg dag ut og dag inn med nesa i boka uten å sosialisere meg? Hvorfor er det så ubeskrivelig viktig for meg å se ut som alle andre enn meg selv? Hvorfor lever jeg kun for å tjene penger?

Når vi aldri spør oss selv hvorfor vi gjør som vi gjør, finner vi ikke meningen med livet og derfor begynner vi å søke utenfor oss selv for å finne den. Det ender opp med at vi identifiserer oss med hva vi oppnår og hva vi eier, i stedet for hva vi står for og hvem vi egentlig er.

Sannheten er at vi nå er en verden med utmattede og overbelastede voksne som oppdrar overarbeidede barn. Vi bruker fritiden til å desperat søke etter glede og mening i livene våre ved å kjøpe mer og gjøre mer. Vi tror at det vi oppnår og presterer vil bringe glede og mening, men det kan være det som faktisk gjør oss så ensomme og stressede. I vår stadig mer kompliserte og engstelige verden, trenger vi mer tid til å gjøre mindre og være mindre.

Når vi klarer å roe ned ti hakk mister perfeksjonismen grepet, og vi får klarhet rundt hva vi gjør, hvor vi skal og hva som har sann betydning for oss. Hvis vi ønsker å leve helhjertede liv, må vi bli flinkere på å dyrke sosial tid, tillate oss selv å roe ned, og gi slipp på utmattelse som et statussymbol og produktivitet som definisjon på verdighet.

Å leve helhjertet handler om å engasjere seg i livet ut fra sin egen verdighet. Det handler om å dyrke mot, medfølelse og tilhørighet for å kunne våkne opp om morgenen og tenke at uansett hva som blir gjort og hvor mye som ikke blir gjort, så er jeg god nok. Det handler om å kunne legge seg om kvelden og tenke, «ja, jeg er imperfekt og sårbar og noen ganger redd, men det forandrer ikke sannheten om at jeg også er modig og verdig kjærlighet og tilhørighet».

Det gir mening for meg at gavene som fører med imperfeksjonisme er mot, medfølelse, og tilhørighet, fordi når jeg tenker tilbake til livet mitt da gikk på videregående, så husker jeg at jeg var redd, dømmende og alene. Jeg lurte på: Hva om jeg ikke klarer å holde alle ballene i luften lenge nok? Hvorfor jobber ikke alle like hardt og lever opp til forventningene mine? Hva vil folk tenke hvis jeg mislykkes eller gir opp? Når kan jeg slutte å bevise meg selv til alle? Risikoen å miste meg selv føltes mye farligere enn risikoen av å la folk se den ekte meg. Hva er den største risikoen for deg?

Til den ensomme perfeksjonisten: I dagens verden er det å velge autentisitet og verdighet noe som viser at du har motstandskraft. Å velge å leve og elske helhjertet og være ydmyk og sårbar kan virke som en trussel for mange. Ved å gjøre det, kommer du til å forvirre, forbanne og skremme mange mennesker – inkludert deg selv. Ett minutt vil du be om at du aldri forandrer deg og i det neste vil du be om at du alltid forandrer deg. Du vil også lure på hvordan du kan føle deg så modig og så redd på samme tid. I hvert fall er det slik jeg føler meg mesteparten av tiden. Modig, redd, og veldig, veldig i live.

Og du, husk det aller viktigste: Du er verdifull nå. Ikke hvis. Ikke når.

Martine Sorthe, Life Coach