Mange generasjoner musikkelskere har funnet mye å glede seg over gjennom den fantastiske katalogen Van Morrison har skapt. Slik vil det garantert fortsette å være – han har nemlig skrevet musikk som har tidløshetens stempel på seg. Derfor gleda helt sikkert de vel 4000 seg veldig til den sky nord-iren skulle varme dem. Dessverre hadde de fleste sikkert grunn til å være skuffa denne onsdagskvelden. Vi fikk nemlig hilse på en ganske så uinspirert Van the Man som aldri fikk løfta publikum i noen særlig grad – bortsett fra helt mot slutten.

Ingen entertainer

Det kommer absolutt ikke som noen bombe at legenden ikke er noen entertainer. Her blei det ikke sagt et et ord utover det aller nødvendigste og det blei sjølsagt heller aldri smilt. De som husker tilbake til konserten hans på samme scene i 1996, da han også gjesta Bob Dylan dagen før, minnes en noe redusert Morrison som likevel leverte med et godt band med Georgie Fame i spissen.

Nå fikk vi møte en Morrison som spilte alt for mye saksofon, noe han aldri har gjort veldig bra. Til å begynne med sang han surt også, men det kom seg etterhvert. Når han så omga seg med et band med ikke noe mer enn kompetente musikanter åpenbart med mye jazzbakgrunn, men som heller ikke lot seg inspirere til store høyder, så blei denne småsure kvelden akkurat det.

På jazzklubb

Som vanlig på de Van Morrison-konsertene jeg har vært, så kjørte han gjennom låtene sine så og si uten stans mellom sangene. Jo da, han serverte oss sjølsagt storslåtte sanger som «Moondance» og «Days Like This» og en cover av Bo Diddleys «I Can Tell», men det tok liksom aldri av og det var mulig å merke på publikum. Heldigvis gikk det et lite sukk gjennom publikum da «Brown Eyed Girl» kom - det var som om det var derfor de hadde kommet. Det var likevel ikke nok til at dette blei en minneverdig Van Morrison-konsert, men den tok seg i alle fall opp mot slutten. På en intim jazzklubb, som han pleier å spille ganske ofte, hadde dette settet egna seg bedre enn på den store utescena en sur onsdagskveld.

Og som ekstra: sjølsagt kom «Gloria» - det hjalp også!