Det snakkes ofte om legender både innen musikk og litteratur. Det er ikke alltid de som omtales egentlig passer til betegnelsen, men når det gjelder Jan Erik Vold og Arild Andersen så er legende-betegnelsen noe så voldsomt på plass.
Langvarig samarbeid
De to har kjent hverandre siden 60-tallet og samarbeida blant annet på det ikoniske albumet «Briskeby Blues» der Jan Garbarek Quartet var tonefølget. Sjøl om det har vært stor suksess hver gang de har gjenfunnet tonen, så har det skjedd relativt sjelden. Derfor var det ekstra hyggelig å stifte nytt bekjentskap med de to i et repertoar der de både hadde henta frem gamle schlägere og satt det sammen med ganske nytt materiale.
Rosevinner
Arild Andersen har gjesta Moldejazz 44 ganger og blei tildelt Molderosa tidligere i uka. Vold har ikke vært her så ofte, sjøl om han på alle slags vis er verbaljazzeren her til lands. Etter å ha gitt oss fantastisk lyrikk med snert, humor, samfunnskritikk og ironi, samtidig som han har oversatt en rekke utenlandske poeter til norsk, kom han i dag til en mer enn fullsatt sal i Teatret Vårt - en sal med masse forventninger som alle blei innfridd.
Den times lange seansen med sjelsfrendene Vold og Andersen begynte med klassikeren «Tang» fra «Briskeby Blues». Tonen var satt og publikum storkoste seg fra første stavelse/tone. Etterhvert fikk vi både oversatt lyrikk, strålende eksempler på hans bitende samfunnskritikk i dikt om sju år gamle Nathan født og oppvokst på Stord som skulle bli deportert fra Norge, hans humor når han fortalte om Therese Johaug som hadde smurt seg bort og stadig tilbakevendende Billie Holiday i «Strange Fruit».
Looperen fra Notre Dame
Bedre reisefølge for Vold enn Arild Andersen med sin syngende og varme tone, er vel faktisk ikke mulig å tenke seg. Han hadde skrevet en hel del ny musikk for anledninga, men vi fikk også stifte bekjentskap med hans legendariske «Gardsjenta» som var reisefølget for «Loffen» - kanskje Volds mest kjente dikt.
Andersens bruk av loopmaskin er alltid effektfull og uten unntak brukt akkurat der den skal brukes. På det viset utvider han seg sjøl til et lite orkester, men hele tida med den største fintfølelse. De to kledde hverandre slik bare to bestevenner som har mye felles i banken kan kle hverandre.
Som Vold deklamerte fra klassikeren «Funny»: Sorry brødre det ble meg - Jeg får prøve å gjøre så godt jeg kan.
Vi legger til for egen regning: vi er ikke sorry for at det blei Jan Erik Vold og Arild Andersen.