På en tilnærmet tom scene ligger han der imens publikum inntar salen. Det hele virker en smule science-fiction aktig. Dette blir bekreftet av en kald, monoton datastemme som kommuniserer med han. Så reiser han seg opp. Daniel, 33 år og på jakt etter den store kjærligheten.

Hugo Mikal Skår har allerede rukket en del i sin tid i Molde. Jeg har vært så heldig å få se han i flere stykker. Om det dreier seg om storsatsinger eller de mer sære småstykkene så har jeg ennå til gode å se han gjøre en dårlig tolkning. Ei heller denne gangen i noe som kan karakteriseres som både enkelt og vanskelig på samme tid. Enkelt fordi det tross alt dreier seg om en monolog i et lite lukke rom uten de store scenografiske utfordringene. Nettopp derfor er det også så vanskelig. Alt står og faller på Hugo. Hvordan han tolker teksten. Hvordan han gjør karakteren til sin. Hvordan han gjør det hele troverdig og sist, men ikke minst, hvordan han greier å holde publikum fanget.

Det greier han. Bjørnar Lisether Teigens tekst passer som hånd i hanske. En sorgtung munterhet hvor selv på det mest løsslupne kan man ane tragedien som ligger bak. Det hele er formet som en eneste stor kontaktannonse hvor Daniel skal ”selge” seg selv inn som en potensiell kjæreste. Det er nærmest som et reality teater. Bak dette ligger et desperat ønske om menneskelighet. Et ønske om å ha det som samfunnet forventer. En familie, et hjem, hytte og venner. Daniel er 33 og mangler alt dette. I starten under man hvorfor. Etter hvert som lagene pilles av så kommer en ny Daniel fram. En sår og skremmende skapning med sympatiske trekk. Nå kan vi mer forstå hvorfor han er alene.

Hilde Marie Farstad Bergersen står for regien. Hun har maktet å tøyle forestillingen i vekslingen mellom det utagerende og det stille. Hugo har mange fakter og av og til kan det bli mye armer og bein og verbale ablegøyer. Det er imidlertid de stille partiene som griper mest. Når Daniel går inn i seg selv og alt hans savn og sårhet kommer til skue. Det er stykkets mest magiske øyeblikk.

Nå sier han altså farvel. I alle fall for denne gang. Teatret Vårt har i en rekke år fungert som en utklekkingsanstalt for store skuespillertalenter. Hugo Mikal Skår er den foreløpig siste i rekken.