Egentlig liker årets Artist in Residence på Moldejazz å brukte god tid på morgenen, drikke en langsom kaffe, tenke ut bra set-liste, kanskje skifte noen gitarstrenger, ta en dusj, og fjonge seg skikkelig opp de dagene hun har spillejobb.
I stedet står Hedvig Mollestad i kaffebaren Supreme Roastworks i Thorvald Meyersgate i Oslo litt for tidlig på morgenen og bestiller en dobbel espresso. Før spillejobben på OverOslo i Grefsenkollen samme kveld skal det nemlig spilles inn podkast.
Hør episoden her:
Åtte konserter på seks dager
Og derfor går turen inn fra den allerede sommerhete asfalten og ned i det kalde og mørke øvingsrommet til Hedvig i Mølleparken på Grünerløkka, der kaffekicket heldigvis har slått inn, og fått fart på snakketøyet til både podkastgjest og journalist.
– Det nærmer seg Moldejazz. Hvordan står det til med nervene?
– Jeg tror de er under kontroll. Det har vært mange faser på veien mot et slikt oppdrag. Nå må jeg si at jeg gleder meg veldig. Og jeg har skjønt at det er lov, sier Hedvig, som skal gjøre åtte konserter på seks dager i uke 29; der det første er et splitter nyskrevet verk, der hun jobber mer som komponist enn som bandleder – uten å bli «den bråkebøtta jeg kan være».
– Hvor ærefullt er det å få et slikt oppdrag?
– Det er ingen andre festivaler i Norge, og få eller ingen internasjonalt, som har den type oppdrag. Det er enormt stort på alle måter. Du kan manifestere hele ditt kunstneriske virke. Å få gjøre det med så frie tøyler og såpass romslig budsjett, som gjør at du kan invitere samarbeidspartnere du aldri kunne etablert samarbeid med på lignende måte, det er en så voldsomt stor mulighet at du må ta på litt skylapper for å ikke gå helt av hengslene, sier Hedvig, som husker godt da kunstnerisk rådgiver Hans-Olav Solli ringte, egentlig om noe helt annet, og så liksom kom med et lite spørsmål til slutt: Vil du være Artist in Residence 2023?
– Jeg ble kvalm, og så ble jeg veldig, veldig glad. Jeg sa ja umiddelbart, selv om jeg mistet pusten, jeg skvatt på en måte. Det var et sånt rush. Det var ikke til å tro. Jeg hadde tenkt, at en gang ville vært fantastisk, men jeg hadde ikke trodd det skulle skje i dette tiåret. Eller det neste, sier Hedvig, som likevel mener hun er på et ganske riktig sted i karrieren.
Lar Pat Metheny beholde rekorden
Med åtte konserter ligger Hedvig rett under residens-rekorden til Pat Metheny, som hadde ni, pluss en jam.
– Hehe. Det var litt fristende, men han skal få beholde rekorden. Jeg skal ikke pushe den, sier Hedvig.
Hun forteller at det ikke var noen tvil om at hun skulle ha med trioen, som hun startet etter hun vant Jazztalentprisen på Moldejazz i 2009, og har vært viktig for henne både musikalsk og ellers i livet.
– Trioen er meg, Ellen Brekken, på el-bass, kontrabass og godt humør. Og Ivar Loe Bjørnstad, på trommer, perkusjon og stabilitet. De har vært viktige for meg på alle mulige måter. Virkelig. Lært meg så masse og vi har gjort så mye sammen, sier Hedvig.
– Hvordan forbereder du deg til maratonuka?
– Jeg prøver å definere hvert enkelt prosjekt, hva det skal inneholde, lage set-liste... noe kan være veldig forberedt, annet mer på sparket. Noe av det vanskeligste, er å ha alle tilgjengelig i hodet på samme tid. Man må hoppe litt fra det ene til det andre. Jeg er glad for at de store konsertene kommer først, tidlig i uka, de er mest upløyd mark, og krever fokus og konsentrasjon.
– Din mann og dine to barn, hvor gjør du av dem i uke 29...?
– De får ikke lov til å være med. Rett og slett. Vi har ikke tatt de med så mye på festival. Og jeg funker bedre når jeg bare har meg selv å tenke på. Jeg vil de skal ha en kjempedeilig ferie et annet sted.
Nært forhold til Moldejazz
Første gang hun var på Moldejazz, tror hun at hun var ett år, det var sammen med pappa Lars Martin Thomassen fra Molde. Seinere tok han henne med på Carla Bley i Idrettens Hus, da hun var 12. Hun husker godt at hun satt høyt oppe og så ned på krølltoppen ved pianoet.
I podkasten forteller Hedvig mer om sine beste opplevelser på Moldejazz, og hvordan hun seinere spilte selv.
Slik ble hun musiker – med kjole og høye hæler
Hun begynte å spille gitar på mammas nylonstrenger-gitar, som to hjemme i Ålesund. Etter hvert ble det gitarundervisning med Leif Tore Aasebø.
– Han skjønte at Lillebjørns gitarbok ikke var så inspirerende for meg, og dro fram Jan Eggum-låter, det var så egenartet, med nydelig klang, så fint og forståelig. Så ga han meg oppgaver, du vet, gitar kan være sudoku-aktig... jeg fikk kjennskap til gitaren utover det lyden var. Jeg følte jeg forsto instrumentet. Det gjorde at jeg fortsatte, sier Hedvig, som på ungdomsskolen lærte seg Aquarius-ting og hørte på Richard Marx.
Særlig én person ble avgjørende for at Hedvig ble musiker. Hvem det er, og hvordan det skjedde, forteller hun i episoden. Der lister hun også opp sine mange gitarhelter.
Dessuten forteller hun om hvorfor hun ofte er å se i kort kjole og høye hæler på scena.
Komponisten Hedvig
Et annen viktig steg for Hedvig, var da hun begynte å skrive andre ting enn for trioen, som har vært mye jobbing mot et plate-format.
– Jeg har jo hatt ideer som ikke alltid funket med trioen, og lyst til å lage ting, til andre instrumenter. Det første var 2112, som i vintersolverv, i forbindelse med en Ørnulf Opdahl-utstilling på Kongsbergjazz; det ble dessverre aldri spilt inn. Så kom Tempest, som beveget seg inn i en litt annen verden med Marte Eberson, og fløyte, og så ble det mer hardtslående med Ekhidna, sier Hedvig, og forteller om en annen stor inspirasjonskilde: Terje Rypdal.
– Når du skriver ny musikk - hvor henter du inspirasjon?
– Menneskemøter, verdenssituasjoner, familiesituasjoner, alle situasjoner som skaper følelser av retning, enten den er feil eller riktig, rettferdighet og urettferdighet.. Litteratur, sosiale sammenhenger, politikk, og musikk, ja, det blir jeg inspirert av, sier Hedvig - som kanskje trodde hun ville vært forfatter eller ornitolog (!) om hun ikke var musiker.
Selv om hun har sterke bånd til Ålesund, føler Hedvig hun har landet godt i huset på Nesodden.
– Kan det bli aktuelt å flytte tilbake?
– Jeg vet ikke. Man har lite begrep om hva som kommer til å skje. Men jeg har sterke bånd til Ålesund, spesielt, til familien, naturen og byen. Jeg savner foreldrene mine mest. Stedet der jeg vokste opp på, følelsen av å være der, og tilgjengelighet til både fjell og fjord, sier hun.
Fra Grünerløkka til over Oslo
Med ett banker det på døra; neste band som skal bruke øvingsrommet er klare. Før vi skrur av oppakeren, spiller Hedvig fra en Motorpsycho-låt hun synes er så fin; Bedroom Eyes.
Deretter bærer det opp i solsteiken. Hedvig skal få reparert noen pedaler, før hun skal pakke bilen med de andre i trioen og sette kursen mot Grefsenkollen; med get-in kl. 13, changeover kl. 15 og show kl. 17.20.
– Vi har holdt igjen på norske festivaler, for å holde litt på eksklusiviteten før Moldejazz. Over Oslo er en nydelig beliggende festival, og det blir en norsk dag, med bare hyggelige kolleger. Vi skal spille for de samme folka som er der for å høre Hellbillies og Madrugada, så det blir litt sånn 45 minutter «in your face», humrer Hedvig.
Noen timer seinere møter vi henne backstage – som ligger midt i slalombakken – sammen med Ellen og Ivar, der også Ida Maria og Aslaug Haugen rusler rundt.
Dessuten treffer vi på en annen Moldejazz-kjenning; Pär Stenhammar fra Stockholm, vokalist i partybandet Louisiana Avenue, som hilser på Hedvig - før de raskt kommer i prat om felles musikervenner.
– Er du Artist in Residence?! Fy f... vad kul!!, sier Pär.
Neste gang vi ser Hedvig er i glitrende paljett-outfit– og høye hæler, selvsagt –sammen med Ellen i sin like funklende røde kjole. Ivar, derimot, går for shorts og Arsenal-drakt i varmen. Også Maria Mena stiller i funklende paljett-kjole denne kvelden. Men ikke overraskende; Pär tar kles-kaka med opptil flere kostymeskift og splitter nye lilla paljettbukser og gull-platåsko.
TRE OM ARTIST IN RESIDENCE-OPPDRAGET
Ola Kvernberg, AiR i 2016:
Hedvig kommer sikkert til å oppleve det som om hennes musikalske liv gjenoppleves i løpet av ei uke. Samtidig blir det også en unik mulighet til å skue framover. Sjølsagt er det utmattende, men det gir også perspektiv på hvor man er på vei - hvor man vil med musikken sin. Som musiker så vil man jo gjerne naile alt, så Hedvig får prøve å nyte på scena og så glede seg til følelsen etter at uka er over. Hun kan uansett glede seg til et herlig spellekok! Ellers fører det til et karrierebyks som åpner flere nye dører. Blant annet har jeg fått spilt mye duo med Joshua Redman etter denne uka.
Gard Nilssen, Air i 2019:
– Utrolig kult at Hedvig Moldestad er Artist in Residence! Hun er en knallbra gitarist og musiker som har jobbet hardere enn de fleste i mange år nå, og som har sin helt egen stil og sound! I tillegg er hun en utrolig kul og rå person som både er supersosial og en vnnvittig ressurs. Hedvig er godt likt av absolutt alle, og jeg vet at hun har hele musikk-Norge i ryggen når dette ærefulle oppdraget starter. Jeg tipper hun kommer til å ha hodet og timeplanen full hele uka, men samtidig er hun jo en «soldier of the road» og vant med å spille mye, så sånn sett er jo dette gull – mange konserter på rad og våkne opp i samme hotellseng hver morgen. Jeg er helt sikker på at super-Hedvig og co kommer til å snu opp ned på Molde denne uka, samt garantert by på noen legendariske musikalske møter! Yeah!!
Ellen Andrea Wang, AiR i 2021:
– Det blir en helt grensesprengende fantastisk uke hvor hele følelsesregisteret får kjørt seg. Jeg husker tilbake på det som en mental øvelse der jeg trengte egentid til å summe meg etter en konsert og gjøre meg klar til neste konsert. Det hele opplevdes som en slags musikalsk friidrett. Skikkelig kick! Den totale opplevelsen av det å være AiR ga meg motivasjon og selvtillitt. Mye musikk som startet i Molde har levd videre og til høsten slippes første nye album. Det har åpnet mange nye dører for meg. Det finnes knapt større ærefullt oppdrag i Norge som det å være AiR på Moldejazz. Jeg fikk videreutviklet kunstnerskapet mitt og satt i gang drømmeprosjekter. Et stort høydepunkt i karrieren!