Jeg skjønte på forhånd at dette ville bli en musikalsk kabaret med energiske unge mennesker i sin beste alder, men ventet likevel noe mer nølende og mer « amatørmessig».
Jeg ble tatt på sengen fra første øyeblikk av, med Mendosa-Djupvik duoen. Begge sang bra, hadde utstråling, var passe selvsikre og naturlig avslappet. De var utmerkede formidlere av tekstinnhold, og stemning gjennom hele kabareten. Bandet som kompet sangerne var ganske homogent og presist. Hver av dem var flinke på sitt instrument, noe vi fikk hørbart bevis på gjennom programmet, både i samspill og i improvisasjonsbitene.
Se flere bilder fra forestillingen her!
Programmet var elegant sammenbundet av en slags rød tråd som har tatt utgangspunkt i bassgitaristens hemmelige forelskelse i Hanne, en av sangerinnene. Ut fra denne enkle hendelsen brukte gjengen alle mulige naturlige eller unaturlige påskudd for å synge og spille de låtene de hadde valgt. Det var mange forskjellige og flotte låter fra musikals, jazz, og popverden, evergreens, som alle kjenner fra Grease, Spelemann på taket, Isnt she lovely, og til og med James Bond signalmelodien. De gled naturlig inn i hverandre, og mellomtekstene passet godt til dem. Gjengen har vært flink til å utnytte de få sceniske muligheter som den spartanske settingen bød på. Det var greie arrangement, av og til kanskje litt bastante med hele bandet som bakgrunn for sangerne. Jeg likte mer de numrene hvor de vekslet og delte på kompstemmer, slik at sangerne kom skikkelig gjennom og kronet kompet.
Jeg synes at hele forestillingen skulle ha fortjent bedre lokaliteter. Til et så bastant lydbilde skulle man ha trengt mer takhøgd, bar A passer etter min mening mye bedre til intimkonserter. Fire messing, tre slagverkere og to-tre gitarister er for mange til å skape et detaljert og behagelig lydbilde under så lavt tak og i så trange lokaler. Jeg skjønner heller ikke poenget med den gufne belysningen som Bar A har. Hvis hotellet har ment å skape intimitet og stemning med lyssettingen, da bommet de fullstendig. Lyset minnet meg om doet på Molde bibliotek.
Sangerne som alle var kyndige og flinke skulle ha fortjent bedre lyd, her og der virket det som om lydmannen ikke helt har hatt oversikt over hvem som skulle ta den neste solo, eller var det bare premierenerver?
Som sagt var «den ikke eksisterende» røde tråden meget idérik, morsomt og engasjert gjennomført. Det var artige dialoger, en søt stumfilmsekvens, mange av lærlingene var flinke med både tekst og musikk. Jeg må spesielt framheve de fire «frontfigurene» yndige Hanne Korsbrekke Askeland, som sjarmerende, syngende, nye Synnøve Solbakken, Jørn Inge Frostad, som klosset uskyld med slett ikke dårlig stemme, Sophia Kristina Mendoza, sørlig varm utstråling og råbra synging, og Knut Marius Djupvik- som for øvrig ble min favoritt. Han er beundringsverdig scenevant, nesten uforskammet selvsikker, og råflink til å synge.
Til slutt Rolf Magnus Orø, kunstnerisk leder for lærlingene. Jeg visste fra før at Rolf er en meget kreativ sjel, og flink med ungdommer, men dette var likevel overraskende bra! Selvfølgelig er det lettere å jobbe med godt råmateriale, (all ære for de 16 unge mennesker), men å skape en slik underholdende faglig bra helhet krever sin mann. Orø har gjort et solid stykke håndverk, som alle involverte kan være stolte av, og som virkelig har gledet og underholdt en fullsatt sal.
Gå folkens, se og hør på Lærlingan! Passe lettbeint, gledeskapende sommerunderholdning, for alle fra 10–90. Verdig oppvarming til den kommende jazzfesten. Ikke gå glipp av å følge de talentfulle ungdommene på vegen til ..... hvem vet.... berømmelse?
