Som syttenåring ble Joy kidnappet. I syv år har hun blitt holdt fanget i et lite rom uten vinduer. Uten mulighet til å rømme. I fangenskap fikk hun sønnen Jack, som nå er fem år gammel. Hvis de klarer å rømme, hvordan vil møtet med verden utenfor bli?
«Room» hanket inn en Golden Globe tidligere i år, og en BAFTA tidligere denne uken, og er nominert til fire av de gjeveste Oscar-prisene. Alt høyst fortjent, for dette er en fulltreffer. God historie, godt manus, velregissert, og de to skuespillerne i hovedrollene spiller fletta av de fleste.
Brie Larson er ikke blant de mest kjente skuespillerne, men hun har levert gode prestasjoner siden karrieren startet med tv-serier på slutten av 1990-tallet.
I «Room» viser hun både hvor skapet skal stå, og at hun mestrer mer enn komediesjangeren.
All honnør til Larson, men det er ni år gamle Jacob Tremblay som imponerer mest.
Han er høyst overbevisende som Jack, gutten som er oppvokst i fangenskap, og aldri sett noe annet enn rommet han ble født i.
Mange barnestjerner falmer og forsvinner etterhvert, forhåpentligvis overlever karrieren til Tremblay overgangen til de voksnes rekker.
Regissør Lenny, eller Leonard, Abrahamson er ikke fersk, men et ganske ubeskrevet blad. «Room» bør bli hans gjennombrudd.
Mye av filmen foregår i et rom, men hovedrolleinnehaverne og regissør Abrahamson klarer å engasjere, så det blir aldri uinteressant.
En stor del av filmens styrke ligger i Jacks betraktinger og tanker om verden.
Både hans lille verden bestående av et rom, som han makter å gjøre stor, og etterhvert av verden utenfor.
Hans betraktninger er også brukt som voice-over enkelte steder, og hans syn og tanker om verden gir grunnlag for refleksjon.
«Room» er en litt annerledes «kidnappingsfilm», og samtidig så mye mer.
