Dette er historien om Malala Yousafzai, den unge og uredde jenta som ble et offer for Talibans kvinnefiendtlighet. Vi møter henne og familien i Birmingham, hvor de måtte flytte etter attentatet. Vi tar også del i hennes arbeid med å spre sitt budskap om utdanning for alle, som kulminerer med fredsprisen i 2014.
Davis Guggenheim har laget et åpenhjertig portrett av ei smart og veltalende jente. Fokuset går fra det personlige og lokale, kjærlige søskenstridigheter til Malalas plass som en internasjonal talsperson.
Regissør Guggenheim skapte seg for alvor et dokumentarnavn da han regisserte filmatiseringen av Al Goores klimaturne, ”En ubehagelig sannhet”, som kom ut i 2006. Før det hadde han også prøvd seg i den fiksjonelle verden, med blant annet den populære serien ”24”.
I denne filmen viser han også sterke røtter til fiksjonsfilmen. Dette er både på godt og vondt. For å ta det vonde først; historien har tidvis en sterk sentimental undertone, forsterket av pompøs musikkbruk. Et eksempel på det er anslaget hvor vi ser sterke bilder fra attentatet på Malala. Dette er sukret inn i musikk som fjerner oss fra historien, heller enn kontentum som ville brakt oss i sentrum av begivenheten.
Guggenheim er også selv en usynlig forteller. Vi hører hans stemme uten å se han. Dette er i skarp kontrast til hans hovedperson, som med livet som innsats åpenlyst trosser fanatikerne ved å vise sitt ansikt i media. Enten burde Guggenheim vært helt fraværende fra fortellingen eller han burde vært mer tilstede, ikke en diffus mellomting.
Når det er sagt, så har han greid å blande inn en poetisk nerve i fortellingen som elegant balanserer den dokumentariske troverdigheten. Ved hjelp av animasjonsfilm så blir mye av historien levendegjort. Dette er gjort med hell tidligere i dokumentarer som iranske Marjane Satrapis selvbiografiske ”Persepolis” (2007) og Ari Folmans ”Vals med Bashir” (2008).
Filmens kjerne er forholdet mellom Malala og hennes far, noe som gjenspeiler seg i filmens tittel. Ziauddin oppkalte datteren etter en afghansk kvinnelig martyr og oppildnet henne til å stå opp for sine og andres rettigheter. Etter attentatet følte han seg derfor medskyldig siden han var en voksen mann og hun et barn. Dette dilemmaet blir sett fra både hans og hennes synsvinkel og blir av Guggenheim turnert på en temmelig subtil måte.
Det hadde vært interessant å få fanatikere fra Taliban i tale, noe Deeyah Kahn gjorde med radikaliserte muslimer i ”Jihad – A Story of The Others” (2015). Hvorfor er Malala så farlig at de er villig til å drepe henne? Filmen makter å stille sentrale spørsmål, noe som gjør den til et viktig bidrag i den internasjonale debatten.
