Det var en interessant forsamling som benket seg ned på Molde kino for å få med seg premieren på den etterlengtede oppfølgeren i Star Wars serien. Om jeg ikke visste det før, så ble det raskt klart at dette ikke var en hvilken som helst premiere.
I det Star Wars logoen viste seg var det en andektighet over forsamlingen. Så begynte den teksten å skli inn i lerretet i all sin 3D velde og gjennom særdeles mye forklarende informasjon fikk vi vite ståa.
Vår helt Luke Skywalker er sporløst borte, nå gjelder det å lete etter sporene for å finne han igjen så han kan lede motangrepet mot det ondes imperium. Det er børstet støv av gamle helter som Han Solo (Harrison Ford) og Prinsesse Leia (Carrie Fisher), nye helter har dukket fram i form av skraphandleren Rey (Daisy Ridley), avhopperen Finn (John Boyega) og motstandspiloten Poe Dameron (Oscar Isaac).
En helt sylfersk erkeskurk gjør også sitt inntog i form av Darth Vader kloningen Kylo Ren (Adam Driver). I tillegg dukker det også opp nye og gamle teknologiske dippedutter i form av følsomme roboter.
Vi befinner oss i en tid som er 30 år etter ”Jediridderen vender tilbake” fra 1983. Galaksen trues på ny av onde og mørke krefter. I så måte er intet nytt under solen, eller rettere sagt stjernene.
Utsolgt på Star Wars-premieren i Molde
Regissør J. J. Abrams er erfaren i det ytre rom med flere Star Trek filmer under beltet. Her har han dessuten fått hjelp av ringreven Lawrence Kasdan på manussiden. Kasdan jobbet også med manus på film to, ”Imperiet slår tilbake” (1980) og ”Jediridderen”.
Det har vært et lurt trekk å bringe Kasdan inn også her siden det danner en naturlig overgang til de tidligere filmene.
Det gjenspeiles i filmens dramaturgi. Oppskriften er den samme, det er bare det at verktøykassen nå har blitt så mye større. Skulle for eksempel 3D brukes i bare en film, så må det være denne.
Universet er nå engang uendelig stort og måten vi nå kan dykke inne i det er rett og slett storslagent. Det samme gjelder de mange actionsekvensene. Her går det unna både i høyden, bredden og dybden i et voldsomt tempo og med mektig lyd.
Abrams makter å gjenskape 80-tallets nostalgi med dagens virkemidler. Dermed har han også greid å videreføre tradisjonen fra foreldrene som var barn under de første filmene til egne barn som opplever stjernekrigen i det store format nå.
Jeg kan vel ikke kalle meg en die hard Star Wars fan, men via en kompis har jeg pent blitt nødt til å venne meg til filmenes nokså sære og spesielle univers. Jeg lot meg både rive med og underholde av en velsmurt dramaturgi i beste Hollywood tradisjon.
Jeg tror også fansen vil la seg begeistre, noe klappsalvene etter filmens slutt kan tyde på.