Vi lever i en urolig, til og med periodevis kaotisk verden, må følge kjappe skiftinger, tilpasse oss til raske forandringer. Dette må gjenspeiles i kunsten. Tysk film og teater var bestandig banebrytende, nyskapende, nok å nevne Fritz Lang og Bertold Brecht, og har inspirert mange gjennom tidene. Valborg Frøysnes sin studietid i Tyskland bar preg av dette, og det er jeg glad for.

Ikke tradisjonell

Her i Norge ligger vi kanskje litt etter i nyskapende teateropplevelser, og hvis det kommer en friskere, utfordrende pust fra kontinentet er vi tradisjonelle nok til i første omgang å avfeie det.

Kveldens forestilling var ikke en tradisjonell teateropplevelse med klar dramaturgi, som det blir sagt i samtalen med aktørene etter forestillingen. Det passet ikke direkte inn i noen andre båser heller som installasjon eller slapstick komedie. Dette var et noe uvanlig, nyskapende teaterstykke.

Bak dette ligger en normal teaterprosess, med planlegging og arbeidskrevende innøving. Det var laget som en alternativ praktisk oppgave på universitetet i Frankfurt som en motvekt til det masse teoretiserende stoffet. Forestillingen hadde i utgangspunktet mange inside referanser og ble derfor omarbeidet for å kunne spille til et vanlig publikum, uavhengig av spillested. Den refererer til vårt daglige liv i en slags kollasj form.

Den er uventet i vendinger og virkemidler, utrolig morsom, overraskende med skiftninger vi ikke aner hvor ender. Noen av filmsnuttene er klargjørende, andre bare stemningsskapende.

Lett å følge

Formen på stykket er litt uvørent, gir inntrykk av en viss improvisatorisk, dokumentar karakter men er lett å følge, og er absolutt underholdende. Frøysnes er et naturtalent, glir inn i forskjellige roller uanfektet, gir inntrykk av et naivt glad naturbarn, som klarer det meste. Hun har fått en likeverdig medspiller i sin etiopiske medstudent Hika.

Han var en sjarmerende og spontane motpol til den mer kalkulerende og kommenterende skikkelse som Valborg framstilte. Stykket er en idefull kommentar til livet på forskjellige felter. Viser oss et speilbilde av vår daglige virkelighet. Dette via et litt fordreid speil, av og til tankevekkende.

Det var sjokkerende å måtte erkjenne at prestescenen på lerret har rørt et eller annet innerst inne i oss tross sitt klare preg av såpeopera. Kanskje tårenes rolle likevel er uventet stor i vår tilsynelatende uberørte verden. Dette er i alle fall en trøst !

Nerder

Diskusjonen etter forestillingen var meget interessant. Halvparten av publikum var fagfolk, med teaterfaglig bakgrunn. Det har kommet fram flere motsigende meninger om hvorvidt denne type teater er teater for nerder.

Noen mente at denne type prosjektteater ikke passer inn i et vanlig teaterprogram. Og at det egnet seg bedre som en mer eksklusiv forestilling for publikum med spesielle intellektuelle behov. Andre mente at dette var framtidens teaterforestilling, kanskje ikke i 2012 og ikke i Molde. Men hvem vet ?

Publikum er uberegnelig, av og til tenker man at de vil se noe de allerede vet om. (Se utsolgt Anna Karenina på mandag.) Men da kan vi spørre: hvor er dagens Homo Ludens, det lekende menneske, med sans for det ukjente ? Teater og kunst handler rent generelt ikke bare om gjenkjennelse og dannelse, men først og fremst om opplevelse.

Trenger ikke være logisk

Et sentralt spørsmål er som følger : Gir dannelse og kunnskap økt opplevelse, eller er dette til hinder for en befriende og ny opplevelse ?

Hika har avsluttet hele diskusjonen med en grunnleggende viktig replikk: Teater trenger ikke å være logisk, trenger ikke å gi oss noen rød trå, fullførte handlinger eller være meningsfylt. Forestillingen burde heller reflektere den menneskelige virkelighet.

Hvis den makter å gjøre dette, og rører oss, og da tenker jeg ikke direkte på tårer, da har den gjort sin misjon, da er dette godt teater, uansett form og innhold.

Og dette gjelder virkelig for kveldens forestilling !