Det er en veldig interessant problematikk som blir tatt opp i James Vanderbilts filmatisering av Mary Mapes bok om sitt eget journalistiske fall. Hun var en prisvinnende producer i CBS News for populære ”60 Minutes”. Hun fikk imidlertid vansker med sitt moderselskap etter et program om daværende president George W. Bush med fokus på hans manglende krigstjeneste i Vietnam.
Det er et fengslende innblikk i den gravende journalistikkens verden. Her møter vi nyhetslegender som blant Dan Rather i Robert Redfords skikkelse, imens Cate Blanchett portretterer den iherdige Mapes. Vi følger hvordan saken blir bygd opp gjennom nitidig research og hvordan tidspresset for å få alt klart til sending ligger som en lammende hånd over de involverte. Mest plass er imidlertid viet til etterspillet som saken fikk og hvordan det ble håndtert av ledelsen i CBS.
At selve saken, nemlig at Bush hadde lurt seg unna militærtjeneste, forsvant i all støyen rundt, er et viktig poeng som fortsatt er aktuell i dagens fragmenterte medievirkelighet. Ved å påpeke mulige feilaktigheter så var det de som ble fokus og ikke programmets innhold. De involverte, med Rather i spissen, mistet troverdighet, budskapet forsvant og Bush ble gjenvalgt.
På mange måter kan en si at filmen går på tvers av det den prøver å portrettere. Budskapet er nemlig hvor viktig nøytralitet og objektivitet er i formidling av nyheter. Filmen i seg selv fungerer imidlertid mest som et partsinnlegg for Mapes og hennes stab. De er heltene i fortellingen, imens ledelsen er de vaklevorende skurkene. Hadde filmen skulle vært laget etter journalistisk standard og ikke Hollywood-formel, så ville en mer nyansert fremstilling vært på sin plass. Nå blir det mer et saktegående partsinnlegg hvor sympatien ligger ved Mapes.
Det jeg sitter igjen med er spørsmålet om pressen virkelig kan være fri? Det er et aktuelt tema i en medieverden hvor skillene mellom det som skal informere og det som skal selge ofte er vanskelig å få øye på.