Å skildre et menneskeliv i løpet av en film kan ende som en temmelig fragmentert affære. Det kan lett bli små glimt her og små glimt der. Livet til Ingrid Bergmann er ikke et unntak. Hun levde 67 innholdsrike år, i flere land, med flere menn og hun var med i filmer som i dag har fått status som klassikere.
Regissør Stig Björkman har tatt på seg den formidable oppgaven å prøve å fange hennes liv på fattige 114 minutter. Hovedpersonen, som døde i 1982 og i år ville ha fylt 100 i år, har han selvsagt ikke tilgjengelig. Hennes fire barn, annen familie og noen av hennes kolleger bidrar med å bringe lys over et tidvis turbulent liv. Björkman har også hatt den lykke å kunne sakse fra hennes egne filmer som viser den private siden av divaen og hennes nærmeste.
Björkman er en veteran med flere dokumentarer i beltet. Fra før av har han laget film om blant annet regissør Lars von Trier og sist tatt for seg Ingmar Bergman monumentale ”Fanny og Alexander”
På sømløst vis bli vi kjent med Ingrid gjennom hennes dagbok og brevvekslinger. Det har blitt et nært portrett av en kvinne som søkte frihet og utfordringer. Det skapte brudulje i Hollywood da hun på slutten av 40-tallet forlot sin mann og datter i USA for å skape seg et nytt liv i Italia med regissør Roberto Rossellini. Senere vendte hun i triumf tilbake til Hollywood hvor hun plukket opp sin andre og etter hvert tredje Oscar.
Heldigvis er ikke filmen en kronologisk gjennomgang av hennes filmkarriere selv om sentrale filmer av naturlige grunner får stor plass. Film var nemlig hennes liv og formet den hun var. Samtalene med barna gir oss et bilde av en kjærlig, men ofte fraværende mor. Hennes egne memoarer viser også at hun elsket sine barn og sine menn, men at rastløsheten ofte grep henne.
I det store og hele har Björkman maket å fange hennes liv i en strukturert fortelling med både hode og hale. Det er derfor ikke noe glansbilde av en stor Hollywoodstjerne, men et portrett av et menneske med både gode og dårlige sider som de fleste av oss andre.
