Kirklandet kirke var, på grunn av ombygging og utvidelse av Festiviteten, arena for ikke mindre enn to av Puccinis operaer, Gianni Schicchi og Søster Angelica.
Begge er korte enaktere fra samlinga Il trittico som hadde urpremiere i 1918. Gianni Schicchi er en komisk opera som handler om familiens grådighet etter en rik manns død. Librettoen er basert på en hendelse omtalt i Dantes Guddommelige komedie.
Musikken bærer umiskjennelig Puccinis preg. Den kjente «O mio babbino caro» blir ansett som en av operahistoriens mest kjente.
Se flere bilder fra operaen her!
Hovedrollen som Gianni Schicchi bekles av Trond Halstein Moe, mens Christel E. Smith spiller Lauretta og Turid Røen Kroknes spiller Zita, i tillegg til 12 andre sangroller, blant annet Hans Iversen fra Molde som har rollen som notaren. Tidsbildet er i alle hovedsak lagt opp til i dag. Ikke bare det, her dukker også kjente figurer fra det kristiansundske bybildet opp; Ole Gunnar Solskjær, Frode Alnæs, Elg, Per-Kristian Øyen, og mange andre.
Heldigvis er det bare utenpå de er like. For her får ondskap og grådighet boltre seg fritt. Søster Angelica er en opera i en akt, men i en mye dystrere sjanger. Den handler om en kvinne som har fått barn utenfor ekteskap og derfor er blitt tvunget til å gå i kloster.
Da hun sju år etter hører at sønnen døde for to år siden av en uhelbredelig sjukdom, vil Angelica vil ta sitt eget liv....
Søster Angelica spilles av Lise Granden Berg, fyrstinnen av Ingrid Dominique mens Turid Røen Kroknes fra Valsøyfjord også har en sentral rolle her som Abedissen. Åpningssekvensen her er tidsriktig lagt til et kloster, men konverteres etter hvert inn i en psykiatrisk institusjon. Altså to diametralt motsatte stykker, en komedie og en tragedie. Begge godt løst også regimessig.
I den klassiske komedien var det gjort et velkjent publikumsfrieri med å bringe de lokale figurene inn. Men jeg er ikke helt overbevist om at det fungerte, så lenge likheten bare var i det ytre, og teksten i librettoen var tilnærmet den originale. Hvorfor ikke ta den helt ut og skrive om librettoen tilpasset lokale forhold? Revymiljøet i Kristiansund har nok krefter å ta av på tekstsiden.
Og dumskapen og grådigheten er vel ikke annerledes i dag enn på Puccinis tid?
Slik det er nå, framstår de lokale heltene mest distraherende. Men du verden for en vakker musikk, og også flotte soloprestasjoner. Søster Angelica er et stykke som kanskje ikke så kjent på musikksida, men der handlingen griper og går til hjertet. Her gjør Lise Granden Berg en overbevisende tittelrolle.
På mange måter bærer hun forestillingen og gir den troverdighet, i tillegg til klokkeklar og innlevende sopran. Dødsscenen der også koret kommer inn fra galleriet er mektig. Beate Mordal fra Molde kom også fra rollen sin som Senora Dolcina med bestått, men fikk i liten grad vist hva hun står for reint sanglig. Kristiansund Sinfonietta er altså et minisymfoniorkester, og klarte seg svært godt under Kjell Seims ledelse. Rent og presist, med god klang. Bare i enkelte svake partier kunne du høre at de ennå har litt å gå på. Og heller en dyktig sinfonietta enn en sammenrasket forsamling fordi det på død og liv skal være full symfoni.>
Kirkelandet kirke fungerte overraskende godt som operascene. Kirkekoret var kledd inn med tre digre, malte tepper som illuderte så vel Firenze som Festiviteten, Grip, Tahitibrygga og Kristiansund. Men scenografien hjalp ikke lydbildet, som er vanskelig i denne kirka.
Det gikk også ut over teksten som var vanskelig å oppfatte. Godt råd: Sett deg inn i handlingen før du går og ser dette. For den er absolutt verdt å se. Store prestasjoner, vakker variert operamusikk i et fremmed, men fungerende lokale.
