Vi har sett det før: Finansbobler som brister i et blupp så snart det kommer et vindpust. Finansselskapstroll som sprekker idet sola renner. Og all gørra som da slynges ut, er ikke vakker. Like ekkel hver gang. De som befinner seg i nær- heten blir tilklint av svineriet. Æsj, æsj.
I forestillingen «Enron – et musikalsk finansdrama», som hadde norgespremiere ved Teatret Vårt lørdag kveld, blir vi vitne til et slikt bobledrama, det største i nyere tid. Men før den brister får vi en sjelden innsikt i den frie markedsliberalismens anatomi. Og som dissekeringer ellers er det et ekkelt syn. Historien om Enron er historien om den amerikanske drømmen som forvandlet seg til det verste mareritt.
Oppsetningen er resultat av et samarbeid mellom Rogaland Teater og Teatret Vårt i Molde, og det var altså en norgespremiere vi var vitne til lørdag. Etter 25 forestillinger her i fylket, hvorav 16 i Molde, skal den videre til Rogaland Teater. Etter det vi så lørdag har den norske oppsetningen like stort suksesspotensial som i Londons West End, der det har gått for fulle hus siden i fjor høst.
For Teatret Vårt er oppsetningen et voldsomt løft, den største satsingen både teknisk, økonomisk og i scenisk omfang. Her blir intet virkemiddel stående uprøvd. Desto gledeligere er det å konstatere at de har lyktes. Scenografi og scenerigg er voldsom, den lille salen i Forumbygget tatt i betraktning. Hele salen tas i bruk, og der vi ikke har direkte innsikt tas videooverføring i bruk. Scena er rigget som et skip med detaljer som tauverk, taljer, båtmannsstoler, skipsventiler og pedaldrevet (!) periskop som maritime virkemidler. På bak- veggen vises det som skjer i skipets indre sammen med det reelle tv-klipp om Enrons vekst og fall.
Besetningen følger den hierarkiske inndelingen som på store skip ellers. I hovedrollene finner vi offiserene med kaptein Jeffrey Skilling (Bjørnar Teigen) i spissen. Han er håndplukket av gamleskipperen Ken Lay (Øystein Martinsen) til kreativ navigering ut på nye hav. Med seg har han Andy Fastow (Glenn André Kaada) og styrmann og rival/elskerinne Claudia Roe (Marianne Holter).
Og det er et stygt farvann vi seiler inn i. Rått, kynisk, spekulativt med en språkbruk som røper den verste menneskeforakt. Sjøl ikke den drøyeste pornoscena i teatrets historie får oss til å skvette i stolene. Stilisert og bak et slørende teppe, riktignok, men som klippet ut av en middelmådig pornofilm. For etter hvert blir også rå sex en del av Enron- kulturen.
Vi møter grådige, selvforher- ligende toppsjefer, vi møter underoffiserer som lydige klakører og et mannskap som ikke ser at de er små-bobler som befinner seg inni den store. For det er vel slik med slike bobler at de alltid er lettere å se etter at de har sprukket. Hvis vi hadde sett at det var en boble, ville det ikke blitt en boble.
Scenografien er imponerende, lyssettingen understreker og bygger ut. Videoskjermene kunne ha distrahert, og øvrige virkemidler kunne ha virket overlessende, men er i stedet med på å understreke det burleske – en verden uten magemål.
Lenge var vi også i tvil om gutteaktige Bjørnar Teigen kledde rollen som kynikeren Jeffrey Skilling. Men dette miljøet var jo nettopp en ansamling av unge, skoleflinke blåruss uten ankerfeste i den virkelige verden, og i det perspektiv fyller han rollen godt. Også de øvrige skuespillerne gjør en framifrå jobb, sjøl om vi innledningsvis slet med å fastslå akkurat når de startet å spille, fra de litt forlegne entret scena.
Artig var det også å konstatere at de lokale sceneamatørene Hanne K. Askeland og Knut Marius Djupvik kom fra oppgaven med mer enn bestått.
Regissør Tore Vagn Lid har tatt gode grep for å fortette og skape kontraster i den over to timer lange forestillingen. Ikke et minutt ble kjedelig.
Kostymer, rekvisitter og masker understreker ytterligere, og i bunn ligger hele tida et stemningsskapende, effektfullt musikalsk teppe under kommando av kapellmester Beth Elin Byberg.
Vi går fra forestillingen litt klokere, men hoderystende over menneskets galskap. Og vi vet at Enron neppe vil bli det siste eksemplet på det. Vår galskap er vanskelig å forutse. Så lenge mammon rår vil vi la oss rive med i massehysteri og hysteri.