Sure gamle menn borger ofte for god underholdning. Her er et nytt eksemplar av arten. Møt Ove (Rolf Lassgård), naboens håndhever av styrevedtak, med sjarm på minussiden og et oppfarende temperament. Noen vil allerede nå nikke gjenkjennende etter å ha lest Fredrik Backmans suksessroman. Det har ikke jeg, ikke ennå, men jeg har lånt den av min storebror, Ove.

Selvsagt er ikke Ove så vrang og vanskelig som førsteutrykket borger for. Tvert imot, han er tidvis en likandes kar med en voldsom kjærlighetssorg. Hans elskede Sonja (Ida Engvoll) gikk bort et halvt år i forveien. Nå er Oves største ønske å gjenforenes med henne i det hinsidige. Problemet er bare at Ove, ifølge den nye nabokonen Parvaneh (Bahar Pars), er sykt dårlig til å dø. Diverse forsøk går heden på grunn av uforutsette begivenheter, ofte forårsaket av de nye naboenes inkompetanse i å innordne seg borettslagets rigide og vel oppslåtte regler. Øyeblikkene på vei mot den lange søvnen brukes som inngang til å brette ut Oves liv og leven. Vi følger han fra liten gutt og fram til en 59-årig surpomp. De stadige bruddstykkene gjør at vi stykkevis og delt får et bedre kjennskap til mannen bak den stramme masken.

Et grep som regissør Hannes Holm stadig vender tilbake til er Oves samtaler på graven til sine kjære. Dette minner om en gammel westernklassiker, John Fords «She Wore A Yellow Ribbon» fra 1949, hvor hovedpersonen Nathan Brittles (John Wayne) stadig vender tilbake til sin kones grav for å avlegge rapport. Det fungerte den gang og det fungerer fremdeles. Gjennom disse samtalene med Sonja blir vi bedre kjent med Ove og hans indre verden.

Jeg må innrømme at jeg satt småhumrende mesteparten av filmen. Fornøyelige og gjenkjennbare situasjoner fremført av et solid ensemble med skuespillere bidro til det. Lassgård tolker sin rolle med sedvanlig varme, selv om han her også får boltre seg i det mer mørke og usympatiske. Engvoll er god som forståelsesfull og varmhjertet kone. Bestemannsprisen, eller rettere sagt, bestekvinneprisen går imidlertid til Pars for sin energiske tolkning av en gravid pragmatikker. Her er det ingen steder å gjemme seg for en mutt og lite konstruktiv mann.

Om filmen er tro eller ikke mot boken vet jeg ikke på det skrivende tidspunkt. Det er dessuten av mindre interesse. Dette fungerer i bøtter og spann som audiovisuell underholdning. Her kunne regissør Holm gjort Fords ord til sine, – Backman skrev boken, jeg lagde filmen!