Den kalde krigen er fortsatt godt filmstoff, spesielt når det legges i hendene til en såpass kapabel historieforteller som snart 69-årige Steven Spielberg. Det handler om spionasje, sluhet og en mann som blir kastet inn i løvens hule.

Denne mannen, James B. Donovan (Tom Hanks), havner i en kinkig situasjon når han blir bedt av sine overordnede om å forsvare Rudolf Abel (Mark Rylance), som er anklaget for spionasje. Med ett havner både James og hans familie i skuddlinjen for hatske utsagn, for hvem vil vel ta på seg å forsvare en fiende av sitt eget land?

Visuelt er filmen et nydelig skue. Spielberg tør blant annet å bruke motlys for å fremheve skygger, spesielt gjelder det i fengselsmøtene mellom Abel og Donovan. Tidsånden er også fanget på et temmelig imponerende sett. Fargepalleten lyser 50-tallet.

Med sedvanlig ro og humor traktere Hanks sin rolletolkning. James Donovan fremstår som en modig mann, klar til å gå i mot systemet hvis han mener det er urettferdig. Rylance tolkning av Abel er om mulig enda mer sober. Spielberg understreker hans sinnsro ved å stadig repetere følgende ordveksling: -Blir du aldri bekymret? vil Donovan vite når Abel står foran store utfordringer. – Hjelper det? er Abels standardsvar. Første gang måtte jeg trekke på smilebåndet av Abels ro, siste gang ble det mer et skuldertrekk.

Her er vi kanskje ved kjernene av det jeg føler er Spielbergs problem. Han understreker sine poeng litt for mye. Vi skjønner det første gang. Tre ganger er for mye. Det samme gjelder bruken av musikk for stemning. I begynnelsen av filmen brukes mye kontentum fra blant annet travle New York. Det bringer oss inn i miljøet og derigjennom inn i historien. Senere flyter det ut med et stadig tyngre musikalsk teppe som trekker oss vekk fra troverdigheten.

På samme tid er som sagt Spielberg en ypperlig historieforteller. En Spielberg-film er sjelden kjedelig. Ei heller denne. Manuset, basert på virkelige hendelser, er skrevet av blant andre Joel og Ethan Cohen, brødrene som selv har en imponerende filmcv. De mangler også evnene til å kjede. Dramaet flyter også her sømløst i 141 minutter. Filmen er derfor en noe mikset opplevelse. På den ene siden, interessant og fengende - på den andre, tidvis overtydelig og irriterende.