Svaret finner vi i fjell- og klatrehistoriker Arne Larsens nye bok, «Pionerer. Kvinnenes klatrehistorie – fra dametinder til K2». Forfatteren mer enn antyder at forklaringen på det kvinnediskriminerende vedtaket kan være at gubbene i NTK ville forhindre at Else Hertzberg, en av Norges utvilsomt beste fjellklatrere på den tida, kunne bli medlem i den eksklusive klatreklubben med en b? Endringen av vedtektene ble i hvert fall gjort samme år som taulaget Else Hertzberg og Arne Næss satte en ny standard for lange, vanskelige klatreruter i norske fjell med «Sydøstveggen» på Store Strandåtinden og «Sydøstruta» på Stetinden. Året etter, sommeren 1936, satte de krona på verket med ruta som for alltid vil bli stående som en av de store klassikerne i norsk klatring, «Sydpilaren» på Stetinden. «Man kan mistenke at klubben ville være «føre var» i tilfelle Hertzberg skulle sende inn en søknad om medlemskap», skriver Arne Larsen.

«Kvinneforbudsparagrafen» ble i hvert fall vedtatt med det nødvendige tre fjerdedels flertall på generalforsamlingen i 1935, og i de påfølgende 40 åra ble alle forsøk på å åpne klubben for kvinner enten avvist eller oversett. Det skjedde for eksempel da Arne Randers Heen så tidlig som i 1950 sendte brev til styret med forslag om å likestille menn og kvinner (ikke nevnt i boka), og da Trollvegg-pioneren Jon Teigland foreslo det samme i 1969. Da Fridtjof Thokle-Madssen og Jon Ingum la fram forslag om å stryke kvinneforbudet i 1973, reagerte daværende formann, Odd Sæther, med å stille «kabinettspørsmål»! Med dette oppnådde han å trenere avgjørelsen med ytterligere to år.

Først i 1975, 62 år etter at Norge innførte allmenn stemmerettefor kvinner, opphevet NTK den diskriminerende og mannssjåvinistiske bestemmelsen. Likevel skulle det gå enda fire år før første kvinne kom gjennom det trange nåløyet med forskriftsmessig bestigningsliste og to eldre medlemmer som «faddere». På generalforsamlinga i 1979 ble Kirsti Nordhaug medlem i NTK som første kvinne. Det neste store kvinnegjennombruddet kom i 2008, 100 år etter stiftelsen av Norsk Tindeklub. Da ble Ragnhild Amundsen fra Åndalsnes valgt til «formann». Fra da av har det gått jevnt framover, men selv i 2018 er bare 75 av de 711 medlemmene i den 120 år gamle klatreklubben kvinner.

Denne interessante, men også tragiske, historien er noe av det vi kan lese oss til i Arne Larsens omfattende dokumentasjon av kvinnenes rolle i den norske klatrehistorien.

Gjennom 250 sider med tekst og bilder får vi møte Therese Bertheau (1861 – 1936), en av de første og største pionerene i norsk klatrehistorie uavhengig av kjønn. Videre utover i boka blir vi kjent med 60 – 70 andre klatrende kvinner som har markert seg som fjellklatrere fra 1890-tallet og fram til våre dager.

1893 er et merkeår for norsk klatring, og det er slett ikke mennene, men kvinnene som fører an. Den 30. juli dette året står 32 år gamle Therese Bertheau på toppen av Store Skagstølstinden i Vest-Jotunheimen som første kvinne. Og hun manglet ikke konkurrenter. Flere klatrende kvinner kledd i fotside og upraktiske skjørt, som gjerne ble skiftet ut med et kort «klatreskjørt» under selve klatreturen, var denne sommeren ute etter å bli første kvinne på «Storen». Alt tidlig på morgenen dagen etter Therese Bertheaus «første kvinnebestigning», nådde Fanny Paulsen toppen. Hun klatret sammen med to av datidens beste fjellførere, Ola Berge fra Sogn og romsdalingen Matias Soggemoen. Neste dag kom kvinne nummer tre på toppen, Evelyn Watson fra England.

Denne imponerende oppvisningen av tre kvinnelige klatrere fant sted 15 år før norske (mannlige) klatrere organiserte seg i det som kan sies å være en parallell til britiske Alpine Club. Stifterne av Norsk Tindeklub var seks unge menn som i 1908 samlet seg på Frognerseteren. At en kvinne kunne bli fullverdig medlem, var som nevnt utenkelig den gangen, og det skulle altså ikke bli mulig før 67 år etter stiftelsen. Men tindeklubbens pionerer kunne selvsagt ikke overse kvinnen som hadde markert seg som en ledende norsk klatrer lenge før de selv var modne for å våge seg til fjells. Alt i 1909 ble derfor Therese Bertheau «innbudt medlem» i Norsk Tindeklub. Men fullverdig medlem med alle rettigheter ble verken hun eller den neste kvinnen som ble innbudt medlem, fjellklatrer og hotelleier på Turtagrø, Kari Berge. Det skjedde i 1947.

Arne Larsen har gjort en imponerende jobb med å grave fram, samle og formidle en mengde interessante opplysninger om kvinner som har markert seg i den norske klatrehistorien. Fra den tidlige pionertida får vi blant mange andre lese om Alison Slingsby som var første kvinne på Romsdalshornet (1884), første norske kvinne på Romsdalshornet, Unni Frisak (1908), søstrene Gjertrud og Margrethe Lorange og Marie Hoff som var det første rene kvinnelaget på Store Skagastølstinden (1912) og første kvinne på Stetinden, Marie «Leiken» Scheldrup (1915). Sistnevnte var gift med en av stifterne av Norsk Tindeklub, Ferdinand Scheldrup, og hun kom med en interessant kommentar i et intervju med Alle Kvinners Blad i 1949: «En av grunnene til at jeg forholdsvis tidlig gav opp tindesporten, var faktisk at jeg ikke fikk gå som førstemann. Selve eventyret og spenningen ved klatringen ligger jo i det å lete seg fram, men med den tids ridderlige oppfatning av det svake kjønn, gikk det ikke an å utsette kvinner for slik risiko som å krype først oppover svaberg og stup.»

Fra nyere tid blir mange gode klatrere trukket fram: Else Hertzberg for sine ruter på Stetinden, Rotraud Eliassen for sin lange og solide klatrekarriere fra 1960-tallet og fram til våre dager. Hun har klatret på Kolsås, i Romsdalen, Alpene, Hoggar (Sahara) og ikke minst var hun i 1970 var første norske kvinnen som klatret Trollryggen. Anne Grete Nebell fra Ålvundeid og Berit Skjevling fra Sunndalsøra har fått hvert sitt vel fortjente kapittel i boka. Med sine imponerende prestasjoner i Trollveggen, Goksøyra, Mongejura, Kjerag, Yosemite (USA) og mange andre store og små fjellvegger i Norge og utlandet var de to jentene fra Nordmøre helt i toppen av norsk klatring uavhengig av kjønn på 1980- og 90-tallet. Berit Skjevling var også blant de beste nordiske konkurranseklatrerne i pionertida tidlig på 1990-tallet. Anne Grete Nebell satset ikke på klatrekonkurranser, men imponerte stort med sin solobestigning av Rimmonruta i Trollveggen i 1994.

Til slutt i boka får sentrale navn i nyere norsk klatrehistorie, som Siren Greve, Therese Nøst, Gry Hansen, Cecilie Skog, Hilde Bjørgaas og Paula Voldner sin rettmessige plass i boka. Paula Voldner har også skrevet et interessant forord.

Kvinner fra Romsdal har også markert seg i norsk klatring opp gjennom tidene, blant dem er Bodil Roland Heen og Gerd Fosse Hovden.

Begge har fått sine egne kapitler i boka. Førstnevnte for sine mange vinterturer sammen med Arne Randers Heen, mer enn 30 turer på Romsdalshornet, første norske kvinne på Matterhornet i Sveits (bryllupsreise i 1964!) og ikke minst det langvarige samarbeidet med sin mann Arne Randers Heen for etablering av Norsk Tindemuseum på Åndalsnes.

Åndalsnesjenta Gerd Fosse Hovden var en del av det romsdalske klatremiljøet fra hun som 14-åring nådde toppen av Romsdalshornet en sommerdag i 1956, til hun flytta til Hovden i Setesdal og la klatreskoene på hylla som 25-åring i 1967. Gleden over fjell og friluftsliv og interessen for klatring har hun fremdeles, noe som også vises gjennom hennes store samling av bilder, dagboksnotater og avisutklipp. Blant høydepunktene i hennes klatrekarriere er Fivaruta i Trolltindene med Arne Næss (Molde) og Per Sendresen (1960), første rene kvinnelag opp Nordveggen på Romsdalshornet sammen med Bjørg Blomsnes, Rigmor Aarø, Inger Holm og Anne Lise Myhre (1962) og det tredje rene kvinnelaget uten fører på Storen sammen med Brita Finstad og Aashild Moen (1963). Gerd Fosse Hovden ble innbudt medlem i Norsk Tindeklub i 2018.

Etter en grundig gjennomlesing sitter jeg igjen med mye interessant kunnskap om kvinnene i norsk klatrehistorie. Det var på høy tid at denne boka ble skrevet, og i hovedsak har Arne Larsen og forlaget Fri Flyt gjort en god og svært viktig jobb med denne utgivelsen. Dessverre har boka også noen svake sider som trekker ned helhetsinntrykket. Ikke så mye på grunn av det som står i boka, men på grunn av vesentlig innhold som etter min mening mangler. Det er ganske enkelt oppsiktsvekkende at romsdalingen Ragnhild Amundsen ikke har fått sitt eget kapittel i boka. Hun er en av norsk klatrings mest markante kvinneprofiler gjennom de siste 40 årene, og er fremdeles en aktiv klatrer. Det er nok å nevne hun var den første norske kvinnen som klatret Trollveggen da hun som 19-åring i 1979 var med på første fribestigning av «Rimmonruta» sammen med sin mann og taulagskamerat Hans Christian Doseth. I tillegg har hun førstebestigninger på Hollenderan i Troms, flere førstebestigninger og mange repetisjoner av vanskelige klatreruter i Romsdalen og en lang rekke harde ruter i Verdon. Hun er også ekspedisjonsklatrer: I 1983 satte hun norsk høyderekord for norske kvinner med sin bestigning til toppen av Brigupanth (6772 moh.) i India. Året etter var hun i Karakoram (Pakistan) og klatret «Den amerikanske ruta» på Great Trango. Hun måtte snu like under toppen for å hjelpe en alvorlig sjuk klatrer ned fra fjellet. I 1987 ledet hun den norske ekspedisjonen til Broad Peak like ved K2 i Karakoram, men måtte snu like under toppen på grunn av ekstremt farlige snøforhold. I 1985 kunne hun ha blitt første norske kvinne på toppen av Mount Everest. Hun var helt klart kvalifisert, men ekspedisjonsledelsen fulgte opp gamle NTK-tradisjoner, og ville ikke ha med kvinner. Kan vi håpe på at dette var siste krampetrekning fra mannssjåvinismen i norsk klatring? Ikke minst er det det verdt å nevne at Ragnhild Amundsen i 2008 ble valgt som den første kvinnelige lederen i Norsk Tindeklub, et verv hun hadde i seks år. Noe av dette er riktig nok nevnt i boka, men hun hadde selvsagt fortjent sitt eget kapittel. Med all respekt for veteranene Bodil Roland Heen og Gerd Fosse Hovden, men det henger ikke på greip når de får egne kapitler på henholdsvis 6 og 12 sider, mens Ragnhild Amundsen avspises med 5 – 6 linjer på side 160!

Jeg syns nok også en kvinnelig pionerklatrer fra slutten av 1920-tallet, Dagny Birkeland fra Molde, hadde fortjent en plass i boka. Det samme gjelder romsdalingen Mette Øverbø som kan skilte med blant mye annet vinterbestigning av Sydpilaren på Mongejura og ruter i Trollveggen. Fra nyere norsk klatring savner jeg nordmøringen Rannveig Aamodt, som gjennom mange år har klatret på et svært høyt nivå både som klippeklatrer og i store fjellvegger.

Noe av problemet kan være mangelfull research utenfor det Norges mest profilerte nålevende fjellklatrer, Ralph Høibakk, noe ironisk har kalt «Aksen Kolsås/Turtagrø». Jeg har funnet kritikkverdige mangler ved boka sett fra mitt ståsted i Romsdal. Kanskje er det også verdt å se kritisk på hvordan andre landsdeler er dekt med hensyn til kvinnelige klatrepionerer? Hva med kvinnelige klatrere fra Nord-Norge. Selvsagt finnes de, men de er totalt fraværende i denne boka. Arne Larsens bok har kvaliteter som gjør at den med stor sannsynlighet vil bli brukt som et «referanseverk» om kvinner i norsk klatring. Da er det synd at den skjemmes av store unnlatelsessynder og merkelige prioriteringer.

Vi gjør oppmerksom på at Iver Gjelstenli er medlem i Norsk Tindeklub og god venn og mangeårig klatrepartner til Ragnhild Amundsen. (Red. anm.)