1. juli 1910 fikk Norge sin første politikvinne. 100 år etter jobber kvinnene i alle deler av politiet – bortsett fra i beredskapstroppen.
– Vi har fortsatt en utfordring når det gjelder å rekruttere kvinner til de aller mest spissede funksjonene våre, det vil si stillingene i beredskapstroppen. Det er her man rappellerer fra helikopter og hopper gjennom knuste glassruter. Det er en fysisk ekstremt krevende tjeneste. Men ikke noe kvinner ikke kan klare. Vi venter bare på søkerne, lokker Ingelin Killengreen, direktør i Politidirektoratet.
Ellers finnes kvinnene på alle nivåer i politiet – fra betjentene på «orden» som du treffer i gata, til førstebetjenter og avsnittsledere og opp til topplederen Killengreen – som riktignok ikke er politiutdannet, men jurist.
Ute i felten
En god polititjenesteperson – som for et par år siden ble den nye betegnelsen på «politimann» – har ett trekk til felles med mange kriminelle.
– Jeg er nok litt spenningssøkende, smiler Grethe Løland, innsatsleder i politiet i Oslo. Når hun kommer på jobb, vet hun aldri hva dagen vil bringe. Bare at det høyst sannsynlig vil handle om ran, vold, blod, brann, ulykker, våpen og død. Jo mer action, desto mer interessant arbeidsdag.
– En dag det har skjedd mye, er jeg full av energi når jeg går fra jobb, forteller Løland.Oslopolitiet har 12 innsatsledere, 11 mannlige og én kvinnelig. Én innsatsleder er på jobb av gangen, og styrer alle store oppdrag i distriktet. Innsatslederen, i sin kommandobil, er nesten alltid ute i felten. Og det er der Løland helst vil være – i motsetning til en del politifolk som foretrekker fredeligere kontorarbeid etter noen år på «orden».
– Jeg har nesten alltid jobbet operativt, det vil si ute på gata. Først som politibetjent på «orden», deretter på operasjonssentralen, der jeg fordelte oppdrag til patruljene. Så tok jeg et kurs i innsatsledelse, hospiterte i jobben i et halvt år, og fikk denne stillingen, forteller Løland.
Hun fastslår at hun har en «kjempejobb», og at kjønn er uvesentlig i jobben.– Likestillingsjobben er gjort av dem som kom før oss. Publikum er ikke opptatt av om det kommer enn mann eller kvinne. Alder, derimot, kan spille en rolle. Respekten øker når polititjenestepersonen ikke er helt ung.
Modig kvinne
Respekt fra publikum, og fra mannlige kolleger, var en større utfordring for Mathilde Henriksen. Da hun 1. juli 1910 ble ansatt ved politikammeret i Kristiansand, var hun på mange måter en utenkelig skikkelse: Ikke bare var 44-åringen Norges første kvinnelige politibetjent. Hun hadde også en uektefødt sønn – en skam i tidens øyne.
Men som politibetjent ble hun en aktet skikkelse i byen, og på 75-årsdagen hennes skrev Fædrelandsvennen blant annet at «mange hjem i Kristiansand minnes henne med takknemlighet for hva hun betød for dem i en vanskelig situasjon. Ikke så å forstå at hun overalt var like elsket, hun kunne være streng, måtte nok også være det undertiden. Men bak et strengt ytre banket det et varmt hjerte.»
Fortsatt var det mange som ikke hadde noen tro på kvinner i politiet. Politimesteren i byen ønsket ikke å ansette flere kvinner da Mathilde gikk av med pensjon i 1932. Han fikk støtte av politifullmektig Rynning-Tønnessen senior, som uttalte at å ha en kvinnelig politibetjent var like verdiløst som å «pynte seg med en blomst i knaphullet når man ikke har sko på benene».
Sjef for etterforskning
To år etter Mathilde Henriksens ansettelse var tallet kvinnelige politibetjenter i Norge oppe i sju. I dag er 21 prosent av de politiutdannede kvinner.
– Her hos oss er det fifty/fifty menn og kvinner, og en liten overvekt av kvinner blant etterforskerne, forteller Janne Stømner, som er avsnittssjef ved Sentrum politistasjon i Oslo.Under seg har hun både den døgnåpne publikumsvakta og hele etterforskningsavsnittet – der 15 førstebetjenter drifter etterforskningen, mens 35 faste betjenter, pluss 8 hospitanter, er etterforskere.
Selv har Stømner gått gradene, og vært betjent både på ordensavdelingen og voldsavsnittet. Lysten til å bli politi fikk hun allerede som liten hestejente.– Pappa jobbet i rytterkorpset, så jeg vokste opp nede i politistallen. Det var fantastisk. Men pappa advarte meg og sa at politiyrket ikke var så glamorøst som det kunne se ut som fra Politistallen.
Selv om yrket ikke er helt som på film, har Stømner aldri angret.– På film løper etterforskerne rundt med gule lapper. Det er liksom hele saksarbeidet. I virkeligheten sitter vi med to-tre fulle permer, og har lange, tunge avhør, sier hun, og bedyrer at det likevel er spennende:
– Det er spennende når vi får et gjennombrudd i saken. Og det er moro når vi får tilbakemelding fra rettssystemet på at vi har levert en godt belyst sak.Hun trekker også fram korpsånden i politiet – som bygger på tett samarbeid innad, kombinert med et konstant press fra utenverden om å levere resultater.
Mannsdominert kultur
Jenteandelen blant årets nye politihøyskolestudenter er oppe i nesten 40 prosent. Men kvinner i politiet kan fremdeles oppleve en rest av den motstanden Mathilde Henriksen kjempet med for hundre år siden, forteller Ingelin Killengreen:
– Vi har en mannsdominert kultur i deler av politiet. Fremdeles får vi rapporter fra jenter om problemer på pauserommet. Dette har vi fokus på gjennom prosjektet «Mangfold og likestilling».