På Bare Jazz, en kafé skjult i en lite bakgård i Oslo sentrum, sitter Linnea Myhre med bena på nabostolen. I halvannet år, har hun skrevet på sin tredje bok: ”Hver gang du forlater meg”, og nå står den i hyllene hos bokhandlere. Den offisielle lanseringen er onsdag i Oslo, og sammen med seg har hun psykiater og forfatter Finn Skårderud.

- Hva handler romanen om?

- Det er en kjærlighetshistorie, hvor den ene elsker mer enn den andre. Boka tar for seg det å bli forlatt, og konsekvensene av det å bli etterlatt til seg selv.

- Denne gangen har du skrevet en roman, og ikke en selvbiografi. Hvorfor?

- Jeg har hatt for vane å skrive nært og personlig, og alt annet har føltes som å lyve. Nå har jeg presset meg selv til å prøve å skriv vekk fra meg selv. Jeg startet riktig nok med meg selv, men etter hvert klarte jeg å skape en hovedkarakter som jeg ikke kan identifisere meg med. Selvfølgelig vil det alltid være noe av meg selv i det jeg skriver, men jeg synes det er behagelig at alt ikke nødvendigvis trenger å handle om meg.

- Betyr det at denne boka ikke har noe med din egne personlige historie å gjøre?

- Boka tar for seg følelser og tanker jeg ikke hadde greid beskrive dersom jeg ikke hadde følt på dem selv på et eller annet tidspunkt. Historien er likevel ikke min.

- Når to blir til én er sentralt i romanen. Går du selv rundt å tenker på det i ditt forhold?

- Ja, og den følelsen måtte jeg sette meg inn i. Hva skjer hvis det blir slutt, og jeg må greie meg alene? Hvordan ville jeg reagert? Den tanken måtte jeg spille videre på og sette meg inn i, uansett hvor ubehagelig den var.

- Hvorfor valgte du temaet kjærlighetssorg?

- Det er et universelt tema, og jeg liker selv å lese bøker som handler om kjærlighet. Det hjelper alltid å lese om andre som beskriver de samme tankene og følelsene som man selv sitter med. Tidligere har jeg skrevet mest om spiseforstyrrelser, men da fra et personlig ståsted der jeg har prøvd å sette ord på hva det er. I denne boka prøver jeg å se det fra et nytt perspektiv, og se på konsekvensene som kan oppstå etter et brudd. Når karakteren i boka blir forlatt, kontrollerer hun for eksempel sorgen med å kaste opp. Det er slik spiseforstyrrelser er. Det utløses ikke nødvendigvis på grunn av kropp, men fordi du synes noe er vanskelig, og kontrollerer det enten ved å sulte, kaste opp eller overspise. Det hadde jeg lyst å beskrive og fortelle mer om.

- Hvordan har arbeidet med boka vært?

- Jeg tror det er den vanskeligste boka jeg har skrevet. Det har å gjøre med at jeg ikke har hatt noe særlig struktur. Jeg har skrevet litt her, og litt der, endret en del, og til slutt har ikke historien hengt sammen på noe måte. Hvis jeg noen gang skal skrive igjen, skal jeg starte på første side, og unngå å gå tilbake for å redigere.

- Hvordan jobber du daglig?

- Jeg prøver å ikke skrive mye hver dag, men bruker heller lang tid på det lille jeg skriver. Ellers har jeg en regel om at jeg ikke skal skrive etter åtte på kvelden. Når jeg våkner neste dag, kan det virke som jeg har skrevet i en form for rus fordi tankene mine har vært et helt annet sted.

- I den første boka ”Evig Søndag” var Molde sentralt. Er hjemtraktene fremtredende i denne boka?

- Jeg omtaler ikke noe fysisk fra Molde by, men jeg henter alltid inspirasjon fra mennesker jeg har møtt og ting jeg har opplevd der.

- Hva syns du selv om boka?

- Det kommer an på når du spør.

- Hva syns du om boka nå?

- I dag syns jeg den er helt grei. Jeg sier aldri at noe av det jeg lager er bra. På skolen fikk jeg aldri seksere, og jeg har aldri fått terningkast seks. Samtidig er det ikke det jeg strekker meg etter. Jeg har bare lyst til å skrive, og ikke følge noen regler. Det er jeg glad for at jeg får lov å gjøre. Felles for mine tidligere bøker, er at jeg har mislikt dem sterkt rett etter utgivelse. Da blir det vel slik denne gangen også.

- Hvorfor har du en sånn følelse til bøkene dine?

- Jeg føler meg alltid sånn. Jeg er redd for hva andre skal si, eller at ingen skal være interessert i den. Jeg er generelt litt for opptatt av hva folk syns. Likevel er det en del av meg som har lyst til å dele. Jeg tror imidlertid ikke at jeg skriver for oppmerksomhetens skyld, men heller for å bevise for meg selv at jeg kan.