Det er gjort mange forsøk på å skrive norske kjærlighetsromaner de siste tiårene, og få har lykkes. Dette er i mine øyne muligens den vanskeligste disiplinen av alle.

Å finne den riktige distansen til å skrive godt om kjærlighetsrelasjoner er uhyre krevende.

I år domineres bokmarkedet av eldre herrer som Espedal og Knausgård. De skriver om kjærlighetssorg, sjalusi og årstider i biografiske romaner. Det gjør også Linnéa Myhre, heldigvis fra et nokså annet hold.

«Hver gang du forlater meg»  handler om hvordan tilnærme seg et annet menneske. Hvordan slippe et annet menneske inn på seg, uten å bli overveldet av frykten for å miste den andre, frykten for å miste seg selv.

Fortellingen veksler mellom den kvinnelige hovedpersonens relasjon til den nære vennen og medsamboer Jakob, terapeuten kalt «Den vise», og han som begynner som en sommerforelskelse, og som ender i det som blir en besettelse.

Hovedpersonens sjalusi går så langt at hun lager falske profiler på diverse sosiale medier for å overvåke han, og hun ber den teknologisk kyndige faren sin om å hacke seg inn på hans private e-postkonto.

På sitt beste er dette en bok om det ambivalente ved forelskelsen: Den sterke sulten og plutselige kvalmen en intens kjærlighetsrelasjon kan frambringe.

Hovedpersonen sliter med spiseforstyrrelser og bulimi, og sykdommen blir gjenspeilet i måten hun elsker på. Dette er på sitt beste svært god lesning, særlig der Myhre bruker humor og alvor om hverandre. Som der hun funderer på om hun kan glidelåse seg selv inn i en koffert og velte seg ut i elva for å drukne, for å gi kjæresten et forklaringsproblem.

En litt mer alvorlig passasje, der kroppsfokus og lengsel turneres på en elegant måte, er fra åpningen av romanen:

«Men nå som hun sto på tå og gransket dem, var det brått som om cellulittene tilhørte en annen tid. En annen kropp. En annen historie. Det var ikke lenger hennes bein, de hadde tilhørt ham, dem i felleskap, og hun visste ikke hvordan hun skulle se på dem nå som hun var alene.»

«Hver gang du forlater meg» en mer polert bok enn hennes to forrige romaner. Noen ganger havner den litt på halvdistanse, går ikke nok opp i det som beskrives eller har ikke helt avstand til stoffet.

Dette gjør at boka  går litt i ring og mister litt av intensiteten etterhvert. Boken er beskrevet som Myhres «første ordentlige roman».

Jeg har vanskelig å forstå hvorfor man skal skrive en «ordentlig roman» og ikke bare en god bok. Å skrive god litteratur handler ikke om å passe inn, men å skille seg ut.

Når det er sagt, er Myhre en forfatter med såpass sterke kvaliteter at selv om formen ikke alltid er like vellykket, finnes det flust med gode passasjer til å løfte boken over gjennomsnittet.

«Hver gang du forlater meg» er en anstending roman om å prøve å finne fotfeste i livet. Litt trist, litt desperat, litt morsom.