Et lands militære forsvar er, eller skal vi i dagens situasjon, si ”burde være”, en nasjons verktøy og sikkerhetsgaranti i krise og krig for å beholde egen selvstendighet og råderett for å motstå okkupasjon og kapitulasjon. Hvordan passer HV 11 og Setnesmoen, og for så vidt mange andre militære lokasjoner inn i denne nasjonale oppgaven? Har Nord-Vestlandet nasjonal infrastruktur og/eller institusjoner som hvis ødelagt eller okkupert, får staten Norge til å heise det hvite flagget og kapitulere?
Generalmajor på krigsfot mot HV 11
For å svare må vi sette ”tilfellet HV 11” inn i en større sammenheng. Her er et kort tilbakeblikk på utviklingen innen Forsvaret de siste 20 - 30 årene. Under den kalde krigen var Indre Troms et kritisk område for eget forsvar og ikke minst for å sikre mottak av nødvendig alliert hjelp. Vi hadde selv 120 000 mann til mobilisering, og store NATO-styrker var allerede i fredstid utpekt til innsats her. Dette området var forsvart og sikret med 299 små og store fortifikasjoner mot angrep over land. Sjøsiden var sikret med 25 kyst- og torpedobatterier, mens luftsiden var sikret med 4 luftvernavdelinger. Alt, absolutt alt dette er borte i dag. Ingenting er heller vurdert for eventuelt restbruk i en ny forsvarsplan.
I dag har vi totalt rundt 16000 ansatt i Forsvaret, herav 11000 kontorfolk, 5000 krigere og ingen reserve. Vi er blitt totalt avhengig av tidlig alliert hjelp, samtidig som NATO har langt mindre å tilby, og sårbarheten ved alliert deployering til Nord-Norge er mer enn tvilsom.
Finnmark var aldri tenkt forsvart under den kalde krigen. Det var kontrollert av russerne og ville sannsynligvis bli et oppmarsjområde for dem. I dagens situasjon, med dagens lokalisering av styrker og nye våpensystemer, kontrollerer russerne ikke bare Finnmark, men norsk territorium til Vestfjorden. Det er nok å minne om de omtalte endringene i Indre Troms, nedleggelse av Olavsvern og kampflyene til Trøndelag.
Det fattige Norge, før oljepengene oversvømte oss, brukte 3 % av BNP på Forsvaret. Med oljerikdommen falt dette til 1.4 %. Og i tillegg til den reduserte finansieringen ble mer og mer brukt på distrikts- og fordelingspolitikk. Lokal egoisme overtok og den nasjonale sikkerhetsgarantien forsvant. Flere eksperter har hevdet at dagens forsvarskapasitet er mindre enn den var 9. april 1940.
Nå har riktignok Regjeringen sluttet seg til NATOs målsetting om å bruke 2 % av BNP på Forsvaret. Forsvarssjefen ber i sitt råd om 180 milliarder over 20 år for oppnå et troverdig og relevant førstelinjes forsvar. Så og si alle politikerne har så langt møtt dette med hoderisting. Men 180 milliarder over 20 år er jo mindre enn det de selv har lovet, nemlig 2 %.
Så tilbake til utgangspunktet. Har HV 11 / Setnesmoen livets rett i et nasjonalt forsvar? Svaret er naturligvis nei, da det betyr en avvikling av Norges lille gjenværende forsvarsevne. Har HV 11 / Setnesmoen en plass i en fortsatt ensidig bruk av forsvarspengene til distrikts- og fordelingspolitikk? Naturligvis!
Kjell M. Lutnes, Generalmajor (P)
---
Vil du skrive i På tråden? Legg inn ditt korte innlegg her!
Vil du skrive leserinnlegg? Skriv inn ditt innlegg her!
Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt - Rbnetts nye meningsportal