På treningssenteret i Sarpsborg er Oraug vant til å bruke tid om vinteren. Maratonløperen, som vanligvis løper 16–17 km i timen, er også denne kvelden på nyåret i 2019 sammen med flere andre og med en instruktør i front. Musikken bidrar til at takten holdes. Motivasjonen er på topp.
Mosjonisten trener mot en ny sesong, inspirert av en fersk, personlig rekord på maraton med 2.36, 18 og en 95. plass blant alle menn i New York Marathon.
Plutselig blir han ør i hodet og hopper av tredemøllen midt i intervalldraget. Hva var dette for noe? Hadde han tatt i for hardt?
Det skjer igjen senere, på jobb og på trening. Konsentrasjonen blir borte, han sliter med å prate og faller ut av diskusjoner. Omgivelsene reagerer. Oraug tror det kan være tegn på epilepsi og bestiller legetime.
Den ubehagelige beskjeden
På vei hjem fra MR kommer telefonen fra legen på røntgenavdelingen.
– Jeg tror ikke at jeg rakk å tenke før han fortalte at jeg hadde en svulst i hodet, altså hjernesvulst, sier Oraug.
Ferden går umiddelbart til sykehuset Østfold Kalnes. Søster og ekskone blir informert først. Det merkelige er at han føler seg frisk som en fisk etter alle undersøkelsene. Men i hodet sitter det noe som ikke skal være der. Uvisshet, tap av energi og følelsen av å være i en rar boble melder seg.
Operasjonen avdekker en aggressiv kreftsvulst i hjernen. Oraug er 39 år, har to mindreårige barn og er i full jobb. Sykdom passer ikke inn. «Sunn og godt trent, så får jeg dette», tenker han.
Hva ville du gjort?
Løpet og livet tar nå en ny vending, med to operasjoner, stråling og cellegiftkur. 2019 blir et hardt år.
Svulsten var opprinnelig på størrelse med en bordtennisball. Dessverre klarer ikke kirurgene å fjerne alt.
– Det blir som å operere i en harddisk på PC. En kreftsyk er uansett krevende å kurere. Hjernesvulsten som er ondartet, kan illustreres som en brennmanet med armer som vever seg inn i friskt vev.
Det tøffe spørsmålet
Oraug er åpen og har god psykisk helse. Derfor stiller han spørsmålet til overlegen. Hva ville du gjort i min situasjon? Svaret er slik:
«Du bør fortsette med det du er så glad i, være i fysisk aktivitet og leve sunt.»
– Denne tilbakemeldingen fører heldigvis til at jeg klarer å få tankene bort fra den alvorlige situasjonen, sier østfoldingen.
Seks måneder etter at svulsten ble konstatert, fullfører han maraton i Oslo igjen. Et magisk øyeblikk. Han gråter av glede.
Jakten på mestringsfølelsen
Lørdag stiller han i Oslo Maraton igjen, men da på 10 km. Den 12 år gamle sønnen Martin skal også være med.
Hans pappa har funnet motivasjon til så mye, som å stå på for andre. I dag er han leder av Hjernesvulstforeningen. I forbindelse med løpet har han opprettet et arrangement på Facebook, der han samler inn penger til Norsk Hjernesvulstsenter og et prosjekt der.
Hjernesvulstforeningen har vært pådriver for å etablere et Norsk Hjernesvulstnettverk med eksperter fra hele Norge.
Målet er å samle alle eksperter på hjernesvulster og behandlingsformer i Norge i et konsortium for å dele erfaringer og satse sammen på forskning og tilby utprøvende behandling. Årlig får rundt 1100 personer i Norge konstatert hjernesvulst. Totalt er det rundt 10.000 mennesker som har hjernesvulst her i landet. Sykdommen er komplisert.
– Foreningen mener at det offentlige må inn og bidra mer med forskning og utprøvende behandling. Ingen privat aktør kan makte det for en så krevende diagnose som hjernesvulster er. Få fremskritt er gjort de siste 30 årene.
Anita Tunold er administrerende direktør i det private helseforetaket Aleris. Hun synes Oraug har et poeng.
– Hjernesvulster er en tøff diagnose, og det er nok riktig at det i Norge er den offentlige helsetjenesten som har muskler nok til å drive forskning og sikre vesentlige fremskritt for denne pasientgruppen. Når det gjelder utprøvende behandling, jobber vi i Aleris hele tiden for å gjøre tilgjengelig innovative behandlingsmetoder som ennå ikke er tatt i bruk av offentlige sykehus, sier Tunold.
Velger å ha håpet
Oraug er selv blitt en større livsnyter, der trening, jakt og først og fremst barna og familien er det viktigste i livet. Jakt med de to elghundene Tinka og Tira gir gode opplevelser, og spenningen stiger. På høsten lever både elg, reinsdyr, rådyr og bever farlig.
Tid og tempo er ikke lenger det viktigste når det gjelder løping. Aktivitet og å holde seg i form betyr mer. Lysten til å leve kan ingen ta fra ham.
– Det er to måter å håndtere en slik situasjon på, jeg prøver å velge den positive vinklingen. Jeg har et håp om at sykdommen skal roe seg, at det tar lang tid før et eventuelt tilbakefall, og at det kommer nyutviklede medisiner og alternative behandlingsformer som kan gjøre meg frisk.
Humøret kan ingen ta fra ham, heller ikke ironien:
– Jeg tenkte å prøve å sette uoffisiell norgesrekord i hjernesvulstklassen.