Endringer oppstår sjelden over natten. Ofte sniker de seg frem over tid, nærmest umerkelig. Før man en dag stopper opp og spør: Hvor på veien mistet vi kontrollen?
Noen stilte spørsmålet da den amerikanske Glazer-familien fikk kjøpe opp Manchester United og påføre dem masse gjeld.
Andre spurte da et medlem av kongefamilien i De forente arabiske emirater tok over Manchester City. Da Qatar fikk fotball-VM. Da en spiller plutselig kunne bli solgt for over 2 milliarder kroner. Og ikke minst da 12 klubber nylig forsøkte å lage sin egen superliga.
Superliga-planen var et nytt nivå i en utvikling som har pågått over flere årtier.
Ser man tilbake på den engelske fotballhistorien, får man øye på en rekke endringer som i sum har ført til en revolusjon:
Opprinnelig ble billettinntekter delt mellom hjemme- og bortelagene. Ordningen ble vraket i 1983.
I 1992 ble toppdivisjonen omdøpt til Premier League. Det ble slutt på fordelingen av inntekter mellom de fire øverste divisjonene. Samtidig økte TV-inntektene for toppklubbene eksplosivt.
Regler som begrenset muligheten til å tjene penger for klubbeiere, ble opphevet.
Utover 2000-tallet fikk utenlandske eiere slippe inn i toppklubbene uten å møte motstand.
Dette er bare noen eksempler. Resultatet ser vi i dag. Avstanden mellom de aller rikeste og resten øker raskt. Supporterne føler seg overkjørt.
Bør ta debatten
I Norge er det helt andre forhold. Her snakkes det ikke om penger i milliarder.
Det betyr ikke at norsk fotball ikke kan bevege seg i samme retning.
Derfor bør fotballbevegelsen stille spørsmålet om det er en ønsket utvikling.
Norsk fotball har dualmodellen. Den gjør at klubber kan få inn penger gjennom et aksjeselskap. Men alle sportslige beslutninger skal holdes unna dette selskapet. Aftenpostens kartlegging viser at det i praksis ikke fungerer helt slik.
I mange tilfeller er det uklart hvem som egentlig har tatt viktige avgjørelser som for eksempel trenersparkinger. Andre ganger er det åpenbart at grensen er passert. Norges Fotballforbund har ikke noe kontrollorgan «som følger opp dette spesielt». Det betyr i praksis at klubbene stort sett får holde på dem som vil.
Idrettsjurist Gunnar-Martin Kjenner kaller det «et stille statskupp». Her er han ved kjernen.
Konsekvensen kan bli at norsk fotball beveger seg i en retning der næringsinteresser får mer makt. Forskjellen vil ikke merkes fra en dag til den neste. Men plutselig står man der og lurer på hva som skjedde.
Gunnar Bjønness, styreleder i Sandefjord Fotball AS, mener modellen er en gammeldags måte å tenke på.
– Man kan også tro at man bestemmer alt hjemme – helt til kona di sier noe annet, sier han.
Spørsmålet er om man ikke heller bør verne om hva som gjør norsk fotball spesielt.
Verdien av det lokale
Da engelske fotballtopper gjorde regelendringer på 1980- og 90-tallet, var det neppe mange som så for seg at man etter hvert ville bli brukt i autoritære regimers sportsvasking.
Plutselig var man der.
Denne vinteren og våren har en rekke norske supportermiljøer engasjert seg om VM i Qatar. På flere årsmøter er det blitt gjort vedtak mot sportsvasking, blant annet ved å sette ned foten for sponsoravtaler som fremmer undertrykkende regimer.
Det er en føre var-tenkning som kan vise seg verdifull i fremtiden.
Superliga-planene, Manchester United-fansens sinne og Qatar-VM dreier seg om samme problem: Fotballen distanserer seg fra dem den skal være til for.
I Norge kan andre styrker dyrkes. En Vålerenga-supporter kan treffe på spillerne på vei til kamp på T-banen eller en elektrisk sparkesykkel. Den type nærhet har en verdi det er verdt å kjempe for.
Norsk fotball bør ikke løpe etter resten av fotballverdenen. I stedet bør den være en motgift.
Ligaen er kanskje dårlig. Men det er fortsatt vår liga.