Et meget omstridt ledermål. En matforgiftet keeper. Gazzas tårer. Southgates straffebom. Krigsmetaforer. Keegans avskjed. En engelsk overkjøring. En tysk overkjøring.
Det handler alltid ære og prestisje når England og Tyskland møtes. I kveld ligger en EM-kvartfinale i potten på Wembley.
Vi har sett på syv tidligere klassikere mellom de to erkerivalene.
1966: Det omstridte målet
Var ballen over målstreken? Eller var den ikke? Det har vært diskutert helt siden Englands kontroversielle 3-2-scoring i VM-finalen mot Vest-Tyskland hjemme på Wembley i 1966. Og fortsatt står spørsmålet ubesvart. Et skudd fra tremålshelt Geoff Hurst traff tverrliggeren og gikk ned på gresset i VM-finalens ekstraomganger. Målet ble først underkjent – til massiv pipekonsert fra hjemmefansen. Så ble det omgjort til mål, til heftige protester fra tyskerne. Dommeren fra Sveits mente det ikke var mål, men linjemannen fra Sovjetunionen fikk det siste ordet.
Geoff Hurst scoret sitt tredje finalemål rett før slutt i annen ekstraomgang, og England hadde slått Vest-Tyskland 4–2.
– Videodømming i 1966 ville stoppet 50 år med tysk sutring, sa Hurst i et intervju med The Telegraph i 2013.
VM-gullet er fortsatt Englands eneste mesterskapstriumf. Men historien kunne sett annerledes ut med VAR i 1966 ...
1970: Matforgiftet keeper
Ny prestisjeduell mellom gigantene England og Vest-Tyskland. Denne gangen i kvartfinalen i Mexico-VM. Men uten superkeeperen Gordon Banks, en av VM-heltene fra 1966. Og mannen bak «århundrets redning» da han på utrolig vis hindret Pelés heading fra å gå i mål i gruppespillkampen i 1970.
England avanserte, men Banks var slått ut. Englands offisielle forklaring var at keeperen hadde pådratt seg matforgiftning. Den uoffisielle forklaringen var at «Banks of England» drakk altfor mange øl kvelden før kvartfinalen, og dermed ble vraket til fordel for annenkeeper Peter Bonetti.
England ledet 2–0. Men Banks-erstatter Bonetti tabbet seg ut, Vest-Tyskland reduserte og da ekstraomgangene var ferdige, hadde Franz Beckenbauer, Gerd Müller og det tyske laget vunnet 3–2. England var utslått, og Bonetti fikk skylden.
1990: Gazzas tårer
England var endelig i en VM-semifinale igjen. Motstander? Vest-Tyskland.
Og det er tre ting undertegnede forbinder med den kampen:
1) Tårene til stjerneskuddet Paul «Gazza» Gascoigne da han fikk gult kort i ekstraomgangene og skjønte at han måtte stå over en eventuell VM-finale.
2) Straffebommene til Stuart Pearce og Chris Waddle, som gjorde at Vest-Tyskland kunne spille sin tredje strake VM-finale.
3) Det berømte og etter hvert slitte sitatet til Gary Lineker, som for øvrig scoret Englands ene mål i ordinær tid: «Fotball er et enkelt spill. 22 spillere løper etter en ball, og til slutt vinner tyskerne».
Vest-Tyskland vant VM-gull etter finaleseier over Diego Maradonas Argentina, mens England tapte bronsefinalen mot VM-vert Italia.
1996: Don't mention the war ...
– 30 years of hurt, never stopped me dreaming, sang David Baddiel, Frank Skinner og The Lightning Seeds i den uoffisielle engelske EM-låten «Football's coming home», som ble en landeplage i det mesterskapet.
Et fotballmesterskap var igjen tilbake i England, 30 år etter VM-gullet på Wembley.
Det startet haltende for England, men etter hvert begynte «Gazza» å stråle og Alan Shearer score på bestilling.
I semifinalen ventet et skadeplaget tysk lag. Shearer sendte England i ledelsen, Tyskland utlignet ved Stefan Kuntz.
Da Gareth Southgate bommet i straffesparkkonkurransen, var vertskapet utslått. Men oppbyggingen til kampen og opptøyene i gatene etterpå, fikk etterspill.
Kontroversielle Piers Morgan var den gangen sjefredaktør i tabloidavisen Daily Mirror. Førstesideoppslaget på kampdagen spilte på annen verdenskrig og ble tolket som en ren krigserklæring: «ACHTUNG! SURRENDER! For you Fritz, ze Euro 96 Championship is over». I billedflaten var brølende Gazza og Stuart Pearce manipulert inn med hjelmer fra andre verdenskrig. I teksten ved siden av erklærte sjefredaktøren fotballkrig mot Tyskland.
Morgan var så fornøyd med førstesiden at han bestilte en stridsvogn i Berlin som rykket inn til Bild Zeitungs hovedkvarter og overleverte samme budskap.
Morgan sørget også for at hans medarbeidere byttet ut alle badehåndklær ved bassenget til det tyske landslaget. Den røde teksten på det hvite håndklærne: «Auf Wiedersehen».
Piers Morgan ble tvunget til å beklage førstesiden. Oppslaget var en provokasjon, den satte følelser i sving i begge leire, og Morgan fikk skylden for at Trafalgar Square så ut som en krigssone etter opptøyer i timene etter nederlaget.
2000: Keegan-avskjed på direkten
England har stort sett underprestert i mesterskap siden 1966. Imens har Tyskland nesten alltid vært med helt inn når mesterskapene skal avgjøres. Det kan være litt av grunnen til at det stadig henspilles til seire utenfor fotballbanen, spesielt krigsmetaforene, i møter med Tyskland.
Et litt for flittig brukt kampord i kampene har vært: «Two World Wars and One World Cup». Eller som i VM-kvalifiseringskampen på Wembley i oktober 2000, den aller siste på engelsk fotballs storstue før rivingen og byggingen av nytt stadion: Tyskland ledet 1–0 i høljregnet da de engelske supporterne reiste seg opp og sang «Stand up if you won the war». Tyskland vant, som vanlig, og landslagssjef Kevin Keegan gikk av på meget spektakulært vis. Han leverte avskjedssøknaden i TV-intervjuet med Sky Sports:
– Jeg går av! Jeg har ikke funnet vinnerformelen og er ikke god nok. Det var folket som fikk meg inn i denne jobben. Da jeg gikk av banen, hørte jeg en del kommentarer som gjorde at jeg fant ut at dette er den beste løsningen.
Sa Keegan, som ikke var hvilken som helst landslagssjef som valgte å gå av på direkten. Han vant Ballon d’Or to ganger og er fortsatt ansett som en av Englands beste fotballspillere gjennom tidene.
2001: Don't mention the score ...
Dette var starten på en ny epoke for engelsk landslagsfotball. England ble ledet av Sven-Göran Eriksson, den første utlendingen i sjefsstolen, i VM-kvalifiseringskampen borte mot Tyskland. I oppsnakket til kampen handlet mye om at engelske medier beskyldte det tyske forbundet for å plassere Englands lag i et hotell vegg-i-vegg med Münchens største ølhall. Og at det skulle frata de engelske spillerne nattesøvnen.
Vel, de engelske spillerne hadde knapt sett mer våkne ut. De ga seg ikke før det sto 5–1 på Olympiastadion i München, en arena der tyskerne ikke hadde tapt på 28 år!
Det var et jordskjelv av et fotballresultat. Michael Owen scoret tre og Steven Gerrard dominerte midtbanen. England hadde funnet sin «Golden generation» med Owen, Beckham, Lampard, Terry, Gerrard og flere. Resultatet gjorde at England sendte seg selv inn i favorittposisjon til VM året etter. De engelske tabloidene fråtset i overskrifter som «Don't mention the score». Tyskland hadde nådd sitt bunnivå, som på mange måter ble oppsparket til at nasjonen tok grep for å vinne tilbake hegemoniet.
2010: Tysk «payback-time»
Dette var starten på et nytt tiår. Og trolig siste sjanse for «The golden generation» til å vinne mesterskapet de hadde lengtet sånn etter. England hanglet seg gjennom gruppespillet i VM i Sør-Afrika i 2010, mens Tysklands unge og fremadstormende generasjon lekte seg videre. Nå skulle de møtes igjen, denne gangen i åttendedelsfinalen på Free State Stadium i Bloemfontein. Det var klasseforskjell på lagene, et modernisert og sultent Tyskland løp gammeldagse England i senk. Men det var likevel en stund håp for engelskmennene.
På stillingen 2–1 til Tyskland, mot slutten av første omgang, lobbet Frank Lampard ballen over Tysklands forsvar. Ballen traff tverrliggeren og landet en halv meter over målstreken. Undertegnede satt selv på pressetribunen, 10 meter inne på Tysklands banehalvdel og ropte «inne!». Vi så det alle sammen, at det var scoring, at England hadde utlignet til 2–2.
Men dommer og linjemann vinket spillet videre. I stedet økte Tyskland, og da det sto 4–1, ga England opp. I Tyskland ble målet sett på som «payback-time» for det omstridte finalemålet i VM 1966.
Vi konkluderte med at England ikke hadde vunnet om dommeren hadde dømt mål: «De har skyldt på «Guds hånd» og straffemisser. I går var det et mål som ikke ble mål. Men England vinner aldri VM. Ikke før de kvitter seg med sitt oppblåste selvbilde».