Tårer kan ikke umiddelbart vaske bort frustrasjon, nederlag eller en følelse av skam over ikke å ha innfridd. Nå når utøverne er hjemme, vil mange slite med spørsmålet «Hvorfor?» i lang tid. Hvorfor fikk jeg det ikke til?
Da Olympiatoppens Halvor Lea la armene rundt skuldrene til roerne Kristoffer Brun og Are Strandli på vei bort etter OL-havariet, var det bare starten på trøsten og støtten de to skulle få. De to var gullkandidater. Så ble medaljen røsket fra lettvekterroerne i vannmassene.
– Jeg kommer ikke over det noen gang, sier Brun, som er vel hjemme i Norge for lengst.
Han forteller at paret hadde troen på å gjøre noe stort.
– Dette blir en slags sorgprosess. Det handler om å få det på avstand. Livet går på en måte videre. Vi må bare innse at drømmen brast.
De to er ikke alene. Mange måtte dra fra Tokyo med en bitter smak i munnen.
Om å sette sammen puslespillet igjen
Anne Marte Pensgaard, som er professor i idrettspsykologi ved Olympiatoppen og Norges idrettshøgskole, jobber med utøvere som skal samle sammen livene og karrieren sin etter at det verste har skjedd på idrettsarenaen. Hun forsker også på emnet sammen med psykolog Tom Henning Øvrebø. Begge har vært i OL.
Pensgaards råd for å få mennesker opp å stå igjen etter et nederlag, dreier seg om tenkemåte. Hvordan sorgen skal bearbeides for å komme seg videre i livet. Noen skal gi seg, men det er likevel vanskelig å ha avsluttet på en måte som ikke var med i beregningen. Andre skal fortsette karrieren, men skjønner ikke helt hvordan de skal få frem motivasjonen og sulten igjen.
Her er noen mestringsstrategier. Enkelte av dem må inn i «treningsprogrammet» allerede før vi mennesker skal prestere og før en konkurranse.
Utøvere må være bevisste på at de er mer enn «bare» utøvere.
De må forsøke å skille prestasjon og person – skille på det man gjør og den man er.
Mennesker har stor verdi selv om vi ikke presterer på topp hele tiden.
Det er lov til å være lei seg når ting ikke går som man ønsker.
Få blir nummer én, men det kan likevel være mange fine mestringsoppgaver.
Tren på å være mentalt fleksibel.
Løft hodet frem og se nye muligheter istedenfor å grave seg ned.
Det kan ligge motivasjon i det å mislykkes.
På plussiden – det kan trenes på
Å være mentalt fleksibel mener Pensgaard kanskje er det viktigste hjelpemiddelet i verktøykassen. Det kan trenes på.
– Med det mener jeg at vi må være forberedte på og akseptere at livet gir oss både opp- og nedturer. Når vi har en nedtur, er det viktig å minne seg selv på at det vil bli bedre. Der det er mest fristende å bøye hode enda mer i skuffelse, er det en bedre strategi å løfte hodet og se frem mot nye muligheter. Lettere sagt enn gjort selvsagt, men det viser seg at mental fleksibilitet er viktig for god mental helse. Derfor er det verdt å jobbe med.
Pensgaard sier det er et faktum at det er en større fallhøyde for dem som er gullfavoritter, fordi det fører til økt press. Men det kan også gi en boost av selvtillit.
– Erfaringen viser at en karriere vil inneholde både gleder og skuffelser og det er faktisk viktig «å tåle» begge deler. Når en får ting litt på avstand, er det lettere å se det som faktisk har vært bra i en lang karriere.
– Hva sier forskningen du er involvert i, om det å mislykkes?
– Det å konkurrere i store mesterskap er krevende, og OL er spesielt fordi det er sjelden og derfor ikke så lett å øve på, samt at omgivelsene er annerledes. Det å bo i OL-landsbyen hvor så mange idretter og nasjonaliteter er samlet, er også spesielt.
Professoren sier at toppidrettsutøvere ikke er noen supermennesker. Det viser forskningen. De har sine mentale utfordringer som alle andre, og det er det viktig å være klar over.
Må få rom til å være skuffet
I Tom Henning Øvrebøs doktorgradsprosjekt ved Norges idrettshøgskole følger forskerne blant annet en gruppe toppidrettsutøvere over et helt år. Målet er å finne ut hvordan mentale utfordringer eventuelt varierer over tid.
Pensgaard forteller at den mentale helsen til norske topptrenere også undersøkes.
– Hvordan er det å være nær aktive som er langt nede? Går det inn på deg, eller må du tross alt være den profesjonelle?
– Når du jobber med toppidrettsutøvere, er du ofte tett på og kanskje også til stede når utøverne presterer. Når de ikke lykkes, er det klart du kjenner det, og jeg vil også tenke gjennom om det var ting som kunne vært gjort annerledes i forberedelsene. Vi må alle lære og utvikle oss, sier 56-åringen.
Are Strandli, han som satt i den havarerte robåten, føler at avslutningen var ufortjent.
– Det kommer til å ta tid å fordøye dette og jeg kommer aldri til å glemme det, men jeg er sikker på at det vil gjøre meg sterkere og bedre rustet til å takle motgang senere i livet.
Kristoffer Brun er i gang med å flytte fokuset inn på eksamen denne uken.
– Vi har fått mye støtte. Det fineste med at det har gått skeis, er de hyggelige meldingene. Det har betydd mye, sier han.