26. mai 1999: For alle som er gamle nok til å huske det og bare bitte litt interessert i fotball, sitter datoen spikret som en kveld for historiebøkene.
Vi husker corneren fra David Beckham, stussen fra Teddy Sheringham og tåspissen til Ole Gunnar Solskjær som sendte ballen i nettet og den mektige klubbens supportere til himmels i Champions League-finalen.
26. mai 2021: 22 år har gått. Kvelden i Barcelona ble starten på en storhetstid for Manchester United. Kanskje ble den også noe annet:
En tung arv å forvalte.
Vi kjenner den nyere historien godt. Arven etter Sir Alex Ferguson ble for tung for noen av klodens mest meritterte managere. Til slutt valgte Manchester United en annen vei. De så mot en av dem som selv var sentral da arven ble skapt.
Ole Gunnar Solskjær har hatt en svingete vei som manager i en av verdens største klubber. Selv om det garantert var enklere å overta etter Jose Mourinho enn direkte etter gamlesjefen, vet du hver eneste dag at dette er en klubb som måler sin livslykke i pokaler.
48-åringen har skapt fremgang og etter hvert stabilitet. Men han har ikke hentet sølvtøy til premieskapet. Alt han har prøvd, er så langt blitt stanset i semifinaler både i hjemlige cuper og i Europa League. Nå var det tid for å endre bildet fra å være en nesten-manager til en vinner.
Kanskje er det uærbødig å hevde at med Villarreal som motstander, får du aldri en bedre mulighet til å vinne en finale heller.
Vet hvordan han vinner
Det uærbødige ligger i minst to ting:
Villareal har et godt fotballag med flere meget gode spillere
De har en manager som vet det meste om hvordan en vinner turneringen. Unai Emery vant tre ganger med Sevilla og ledet Arsenal til en tapt finale i fjor.
Men et lag som endte på syvendeplass i hjemlig liga i Spania, med 15 seire på 38 kamper er uansett et lag det vil være uakseptabelt for United-supporterne ikke å slå i en finale.
Det så ut som feige lag
I starten av Europa League-finalen i Gdansk så det også ut som «feige lag». Et aggressivt Manchester United presset den gule ubåten til flere balltap på egen halvdel og kom til et par brukbare muligheter fra distanse.
En av tingene Manchester United har forbedret denne sesongen, er å opptre oftere som et kompakt lag. Sånn var det også onsdag kveld. Bakre ledd var modige, flyttet høyt etter med laget i angrep, slik at United fikk gjenvinning og ettertrykk.
Mottrekket fra Villarreal var trykk på dødball og innlegg, med et par innøvede varianter som skapte litt høyere hvilepuls for Solskjær.
Hvilepulsen skulle bli galopperende etter en snau halv time. Et presist frispark endte hos akkurat spilleren den ikke burde ende hos – sett med Manchester United-øyne.
Gerard Moreno har scoret 23 mål i La Liga. Nå ekspederte han frisparket nådeløst i mål, en historisk scoring for finaledebuterende spanjoler.
Illsint Solskjær
Det er sjelden å se den norske manageren såpass engasjert og illsint som Solskjær var minuttene etter scoringen. Verbale skyllebøtter rammet flere som gjorde enkle feil, blant annet fikk høyreback Aaron Wan-Bissaka sin del, fortjent nok etter flere svake valg.
På overtid av første omgang viste Mason Greenwood at han er mye mer enn en avslutter da han satt fart og slo et knallhardt innlegg som banens beste spiller, Raul Albiol, nesten styrte i eget mål.
Det var også en dødball som skape balanse. Edinson Cavani har vært en åpenbaring en stund nå, fordi hans intuisjon i motstanders 16-meter gjør at han påfallende ofte står der ballen tilfeldigvis faller ned. Så også nå, og utligningen overlevde også Var-sjekk av mulig offside.
Innlegg etter innlegg. Trykk etter trykk. Avslutninger fra ulike vinkler og distanser.
Mot ett mål.
Men ingen scoringer. Villarreal kom seg ikke ut av egen halvdel, klarte aldri å etablere eget spill.
Hva skjedde?
90 minutter ble til 120. Første ekstraomgang ga en markant sceneskifte. Emery hadde gjort fem bytter, Solskjær ingen. Det var synlig. Der spanjolene hadde friske ben, hadde Manchester United tunge. For første gang hadde de gule et trykk på de røde.
Andre ekstraomgang var stillingskrig, lav risiko og vissheten om at én feil kunne gi bort pokalen. Straffesparkkonkurranse var nesten uunngåelig. Og den kom.
Straffesparkkonkurranse er en aktivitet som strengt tatt handler om én ting: Å mestre psyke.
Samtlige som tar straffer, scorer hver gang på trening. Men når det teller mest, kan de fleste – og beste – svikte. Men det tok tid før det skjedde. Lang tid.
Samtlige utespillere var i aksjon. Samtlige scoret. De to keeperne ble stilt mot hverandre. Geronimo Rulli dundret inn sitt. David de Gea scoret ikke.
50.000 innbyggere
Unai Emery feiret som om han hadde vunnet karrierenes største triumf. Det hadde han også. Lille Villarreal, en by med 50.000 innbyggere, hadde slått mektige Manchester United.
Ole Gunnar Solskjær hadde tapt en pokal de fleste tenkte han hadde et grep rundt før kampstart.
Betyr det at nordmannen sitter utrygt?
Svaret er nei. Uansett kveldens utfall ville Solskjærs posisjon i Manchester United ha vært trygg. Han har motbevist skeptikerne med noen sentrale og kloke grep:
Truffet på de viktigste overgangene.
Gjort laget klart bedre i det som tidligere var største svakhet, spill i etablert angrep
Klart å skape en mentalitet som vi sist så under Ferguson, der laveste nivå i spillet er hevet såpass markant at de tar poeng på dårlige dager.
Dessuten er det liten tvil om at han har opparbeidet seg en høy status i garderoben. Der et par av hans forgjengere skapte syndere og syndebukker blant spillere etter tap, har den gamle målscoreren beskyttet spillerne sine som en hønsehauk ved reiret når det har blåst.
Det betales tilbake med to ting: Lojalitet og viljen til å løpe noen ekstra meter også for manageren.
Helt ærlig: En stygg ripe
Men pokaler har han ennå ikke vunnet. Det er – uansett hvordan en ser på det – en stygg ripe.
Kanskje angrer Solskjær på at hans null bytter i ordinær tid mot Emerys fem, ga endring på trykket de hadde i ordinær tid til ekstraomgangene?
Kanskje angrer han på at han ikke byttet keeper før straffesparkene?
Det er spilt melk, det er historie. Men neste sjanse til en pokal kommer ikke før om et år.
Det er lang tid for en klubb som har levd av å vinne pokaler i mange tiår.