Italia – England blir uansett en fest med rammen rundt kampen. EM-finalen har mange forutsetninger for å bli en meget god fotballkamp. Slik vurderer jeg lagenes styrker og svakheter.
Italias styrker
Forsvare egen 16-meter
Leonardo Bonucci og Giorgio Chiellini er verdens mest samspilte stopperpar. Ett steg frem, bak eller til siden hos den ene, og den andre vet momentant nøyaktig hva som er sin jobb. I tillegg er de fysisk dønn solide duellstoppere både i luften og langs bakken. Men viktigst: De har, sammen med de nærmeste rundt seg, en helt særegen mentalitet. Offerviljen og evnen til å blokkere hvert skudd eller finte med alle nødvendige virkemidler har lenge dannet skole for alle som vil hindre baklengsmål. 42 blokkeringer og 71 klareringer inne i egen 16-meter i løpet av seks kamper er sterke tall.
Enorm løpskraft
732 km tilbakelagt på seks kamper inkludert ekstraomganger er ikke ekstremt imponerende. Per minutt har for eksempel Spania løpt lengre. Men intensiteten og antall sprintmetere har både imponert og plaget livet av samtlige motstandere i lange perioder av kampene. Det er ikke vanskelig å løpe langt, ei heller fort. Det er bare å velge riktige spillertyper. Men det som er spesielt med dette laget, er hvor samstemte de løper raskt. Særlig tydelig er det i gjenvinningsspillet. De første sekundene etter at et lag har vunnet ball kan de være sårbare for å miste den med mange spillere på vei frem. Der kan Italia ryste England i denne kampen.
Vingene
Federico Chiesa er delvis en energibombe av en ving. Men han er også en spiller som velger de riktige rommene å angripe, gang etter gang. Scoringen hans mot Spania kom fordi han oppfattet en ball uten eier raskere enn noen andre. Hans løpskraft på ene siden gjør at motstanders vingback får vanskelige arbeidsforhold i alle deler av spillet.
På andre siden er Lorenzo Insigne han som får ting til å skje. Den lille kunstneren har et tyngdepunkt, tilslag og teknikk til å avgjøre de fleste kamper med et langskudd eller genial målgivende pasning.
Italias svakheter
Sårbare i bakrom
Midtstopperparet har de fleste styrker et stopperpar behøver. Men litt enkelt sagt: Det fungerer meget godt når de får ligge lavt. Havner de under og må stå høyere i banen er de sårbare for tempo, og de kan få store problemer mot kontringer og tidlige gjennombrudd.
Venstresiden defensivt
Så lenge Leonardo Spinazzola spilte venstreback og vingback var venstresiden dønn solid. Med Emerson i stedet, og med Insigne i en fri rolle på samme side, er de klart mer sårbare. Det kan bli store behov for god hjelp fra særlig indreløper Marco Verratti for at ikke venstresiden skal bli siden der Italia taper finalen.
Englands styrker
Alltid i balanse
Under Gareth Southgate har England lært seg å spille «mesterskapsfotball». Det viktigste har vært å ha laget i balanse når de selv angriper. Hensikten er erkjennelsen av at det prosentvis scores langt flere mål på kontringer enn i etablert angrep. Derfor blir Three Lions sjelden kontret i senk, selv av verdens beste kontringslag. Declan Rice og Kalvin Phillips har patruljert i rommene foran bakre ledd. Stort sett får kun én av backene lov å gå for fullt i angrep av gangen, og stopperne forblir stoppere dypt i banen. Det gjør at de sjelden brytes ned.
Linken mellom Sterling og Kane
England har ofte hatt en bred og jevn tropp der de i mindre grad enn andre har vært avhengige av enkeltspillere for å lykkes. Denne gang er det annerledes. Raheem Sterling har etter min mening vært EMs aller beste spiller. Særlig var semifinalen hans mektig, og han har vært involvert i det meste laget har skapt.
Det samme har Harry Kane også ofte vært. Det er forbindelseslinjene mellom han og Sterling som har vært største truslene for motstanderne. Kane har falt dypt i banen og ofte spilt gjennom Sterling, som har tatt de dype løpene.
Driblerne
Southgate har mange offensive spillere som har ulike evner til å låse opp kampbilder som har gått i vranglås. Mason Mount, Jack Grealish, Phil Foden og Jadon Sancho er de små roms driblere, mens Bukayo Saka og Sterling er vingspillere som gjerne er aller best når rommene mellom motstanders forsvarere strekkes ut. Til sammen gjør det at de kan vinne mange av sine offensive kamper i kampen én-mot-én.
Englands svakheter
Flere må stå frem
Selv om arsenalet av offensive spillere med ulike egenskaper er stort, er det umulig å komme bort fra at med unntak av Kane og Sterling, er det samlet sett blitt skapt veldig få målsjanser fra de øvrige i løpet av turneringen. I verste fall kan det bli sånn at selv sentrale spillere kan bli fristet til å overlate FOR mye av ansvar og ball over til dem som har lyktes. I så fall vil det engelske offensive spillet bli plukket i biter av Italias struktur.
Spillet langs bakken rundt stopperne
Fysikken til John Stones kan lure mange til å tenke på en tradisjonell engelsk stopper – sterk, men lite mobil. Det er feil. Han er hurtig over distanse og meget god én-mot-én. Toppfarten til Harry Maguire er også godkjent. Men totalt sett er de to et stopperpar som vil slite med raske italienske kombinasjoner foran seg, mellom seg og bak seg. Og de kommer. For selv om de to balanserende midtbanespillerne foran dem vil fange opp mye, vil de bli testet på akkurat dette. Det kan avgjøre en finale som trolig blir jevn ... Og målfattig.
Nå kan Italias gladiatorer forelese ved Harvard