Tårene presset på. Hun ville være alle andre steder. Men budskapet var for viktig.

– Vi er blitt sviktet, og vi fortjener svar, sa Simone Biles.

25 VM-medaljer. Syv OL-medaljer. Biles er et av de største navnene i idrettshistorien. Hun er også, som hun selv beskriver, «en overlevende etter seksuelle overgrep».

Forrige uke satt hun ved siden av tre andre overlevere. Det var under en høring i Senatet i USA. Temaet var overgrepsskandalen som rystet amerikansk turn i dens grunnvoller.

Denne gangen handlet det ikke først og fremst om selve overgrepene. Det handlet om sviket som kom etterpå.

Alle som sviktet

Den mangeårige landslagslegen Larry Nassar forgrep seg på hundrevis av jenter og unge kvinner. Overgrepene skjedde under behandling. Han er blitt kalt «idrettens ondeste mann». I praksis er han dømt til å sone i fengsel resten av livet.

Det er vanskelig å ta innover seg ondskapen bak overgrepene.

Enda mer skremmende er det at det ikke stoppet med ham. Sviket mot utøverne kom fra alle kanter.

De unge ofrene som turte å fortelle, sto ikke bare overfor en overgriper. De måtte jobbe mot systemet som skulle beskytte dem.

Ledere i det amerikanske turnforbundet kunne hjulpet, men gjorde det ikke. Det samme med den olympiske komiteen og det føderale politiet FBI.

Over 70 flere ofre

Dekkoperasjonen krevde mange nye ofre.

Anklagene om Nassar havnet hos FBI i 2015. Først over ett år senere ble legen arrestert. I den perioden ble minst 70 utøvere utsatt for overgrep av Nassar, fastslo justisdepartementet i en rapport i juli.

Noen ble ofre på nytt. Andre ble det for første gang.

I mellomtiden gikk mye galt. FBI-prosedyrer ble ikke fulgt. Et avhør med et offer i september 2015 ble først skrevet ned 18 måneder senere, og da var dokumentet fullt av feil. Den ene agenten diskuterte en jobbmulighet i den olympiske komiteen.

– Alt som skulle til, var at én voksen gjorde det rette, sa Aly Raisman under senatshøringen. Den tidligere OL-vinneren er blant Nassars ofre.

Hvem visste?

Begreper som hundrevis av ofre skaper distanse. Bak tallene står ekte mennesker og skjebner.

Fire av dem talte under senatshøringen: Biles, Raisman, McKayla Maroney og Maggie Nichols. Seansen var hjerteskjærende. Smerten lå tykt utenpå dem. De vekslet mellom å vise sinne og fortvilelse.

Men viktigst var motet. Redselen de har følt på, er blitt til en samlet styrke. Kravene om opprydning betyr mye for mange.

Det skulle selvsagt ikke vært utøvernes ansvar. Alt de ber om, er at alle stener snus: Hvem visste hva når? Først når alle de spørsmålene er besvart, føler de seg trygge på at nye barn og ungdommer ikke blir utsatt for det samme som dem.

Det burde være unødvendig å måtte kjempe for dette seks år etter at anklagene først fløt til overflaten.

Øyeblikkene

Noen øyeblikk fra senatshøringen står ut. De er verdt å dvele ved for å forstå sviket.

Raisman fortalte hvordan traumet fra overgrepene lammet henne. Hun som var vant til å trene syv timer om dagen, klarte plutselig ikke å stå oppreist i dusjen.

Det aller verste var å høre fortellingene til jenter som så opp til henne. De ville ha samme lege som sine forbilder. Slike historier kunne fylle Raisman med skyldfølelse.

Maroney husket den første telefonsamtalen med FBI-agenten. Der fortalte hun blant annet om et overgrep som skjedde da hun var 15 år.

– Den kvelden lå jeg naken og helt alene med ham over meg mens han forgrep seg på meg i timevis, sa Maroney.

Minnene av responsen fra etterforskeren gjør fortsatt vondt. Etter ett minutts stillhet fikk hun bare ett spørsmål tilbake: «Var det alt?»

Én av de involverte agentene er gått av med pensjon. Den andre fikk sparken først kort tid før senatshøringen. Justisdepartementet har valgt ikke å straffeforfølge noen av dem.

Beslutningen kommer uten noen begrunnelse. Slik er praksisen i departementet, men det gjør at frustrasjonen stiger. Igjen sitter utøverne med inntrykket av at de som sviktet, slipper unna.

Hva med Norge?

Saken har rystet amerikansk idrett, men bør være læring for hele verden.

Tilgangen til barn gjør idretten til en risikoarena for overgrep. Derfor må systemene være sterke.

Heller ikke norsk idrett har vært fri for problemer. I fjor dokumenterte VG hvordan overgrepsdømte kunne fortsette å jobbe med barn i det private eller utenlands. TV 2 og Aftenposten dokumenterte sviktende rutiner for varsling i idretten.

Heldigvis vedtok vårens idrettsting flere tiltak. Blant dem var etableringen av en uavhengig påtalenemnd der også enkeltpersoner kan sende inn saker.

Tidligere har bare særforbundet eller den regionale idrettskretsen hatt myndighet til å bringe saker inn for idrettens domsutvalg. De ulike organene kan være politisk avhengig av hverandre i andre saker, eller det kan være personlige relasjoner.

Det er avgjørende å stoppe alle muligheter for at kameraderi påvirker utfallet.

Ingen oppgaver er viktigere for idrettslederne enn at barn og ungdom har en trygg hverdag.

Lytt bare til historiene fra USA.