Saken har vært en verkebyll for idretten i 24 år.
Lørdag ble hovedpersonene omsider lyttet til. Idrettstinget, norsk idretts øverste organ, opphevet forbudet mot bruk av simulert høyde med 133 mot 30 stemmer.
I mylderet av argumenter har det vært lett å overse hvem denne debatten egentlig handler om: utøverne.
De vet godt at toppidrett aldri vil bli helt rettferdig. Gener, økonomi og hvor du er født, gir fordeler eller ulemper. Men utøverne vil i det minste forholde seg til de samme reglene som konkurrentene fra utlandet. Hvis delegatene på et idrettsting skal nekte dem det, bør argumentene være svært tunge.
Det er de ikke.
Kampen om verdiene
Da forbudet kom i 2003, var et argument å påvirke resten av verden til å følge etter. Det skjedde ikke. Ingenting tyder på at det vil skje. Resultatet er at kun Norge har et totalforbud.
Høydetrening gjør at kroppen produserer flere røde blodceller. På den måten kan man oppnå bedre utholdenhetsprestasjoner. Simulert høyde skal kopiere denne effekten.
Effekten er omdiskutert. I beste fall er den marginal. Derfor er det heller ikke sikkert at dette vedtaket vil føre til utstrakt bruk. Det bør ikke være relevant i diskusjonen om et forbud.
Spørsmålet er om man skal nekte utøverne en mulighet rivalene deres i andre land kan benytte.
Opphevelsen satt langt inne for noen. Lørdag ristet Trøndelag Idrettskrets et nytt forslag ut av ermet. De ba om utsettelse av saken til et planlagt ekstraordinært ting til høsten.
Det fremsto mest som et desperat forsøk på å vinne tid. Etter alle disse årene var det virkelig på tide å bli ferdig med denne saken. Få saker har vært så gjennomdebattert.
Rasisme og økonomi
Forbudet mot bruk av simulert høyde er temaet som utløste mest engasjement i forkant av tinget. Frontene har vært steile, slik de var det da konflikten blusset opp i 1997, da forbudet kom i 2003 samt under omkampene i 2008 og 2015.
Grunnen er at spliden er blitt løftet opp som en svær verdikamp for norsk idrett. De etiske motforestillingene skal ikke avfeies. Men strengt tatt er det en rekke saker som er viktigere for idrettens etiske kompass.
Ta for eksempel arbeidet mot rasisme og økonomiske barrierer. Eller diskusjonene om hvordan man skal forholde seg til brudd på menneskerettighetene.
Lørdag bestemte idrettstinget at det skal settes ned et etisk råd. Etiske retningslinjer ble banket gjennom. Og det skal lages en veileder for hva som skal være norsk idretts stemme internasjonalt. Dette må fremover fylles med handling og innhold.
Vedtaket fra tinget som trolig vil få mest betydning, var også noe helt annet enn høydehus. Urett i idretten går oftest utover enkeltmedlemmer. Derfor var det klokt av idrettsstyret å snu. De støttet forslaget fra Oslo Idrettskrets om at også enkeltmedlemmer kan melde inn saker til en ny, uavhengig påtalenemnd.
Beslutningen vil gjøre norsk idrett tryggere for alle.
Toppidrett er ikke sunt
At noe annet er viktigere, gjør ikke høydehus-debatten ubetydelig.
Grunnen til at den ble så eksplosiv i første omgang, er at den ble løftet til å handle om norsk idretts verdigrunnlag. Den ble et godt eksempel på motsetningene som kan oppstå når idretten som en folkebevegelse kolliderer med toppidretten.
Det første handler om folkehelse og samfunnsrollen. Det andre handler om grenseflytting og ekstreme prestasjoner.
Toppidrett er ikke sunt. Det ligger i dens natur å lete etter ørsmå marginer. De kan være forskjellen på triumf og nedtur.
Spør du Team Ingebrigtsen, er dette kjernen. For dem er det naturstridig å måtte forholde seg til begrensninger konkurrentene slipper. Hvis de tror at bruk av simulert høyde kan spise inn de hundredelene som vipper Jakob Ingebrigtsen fra en fjerdeplass til en OL-medalje, vil de selv ha muligheten til å velge det.
Hvis de kan bruke dette til å forkorte og redusere høydesamlinger, kan det også bli mindre reising. Det er bra både for familieliv og klima.
Kunstig
Motstanderne peker på at teknologien er kunstig.
– Velger du å slåss for høydehus, da leter du etter snarveier, sa den tidligere friidrettskjempen Vebjørn Rodal nylig. Det var hans kritikk mot langrennskonge Bjørn Dæhlie i 1997 som virkelig satte fyr på debatten.
Det han beskriver som «snarveier», ville andre kalt «marginer». Det er også mye som er kunstig, som allerede aksepteres. Før OL i Tokyo har utøvere forberedt seg i Olympiatoppens varmerom. I langrenn er ski og smurning helt avgjørende for suksess.
Er alt som ikke står på dopinglisten greit? Ikke nødvendigvis. Det er viktig å ha et bevisst forhold til gråsoner. Samtidig er det verdt å reflektere over signalene det kan sende.
Noen er bekymret for at ungdom og overambisiøse foreldre vil tro at teknologien er nødvendig for å bli god. Erfaringer fra andre land tilsier ikke en slik utvikling, men det kan ikke utelukkes at det vil dukke opp slike historier.
Spørsmålet er imidlertid om ikke folk greier å skille mellom seg selv og toppidrettsutøvere på det øverste nivået. Hvor mange kjørte rundt med Ole Einar Bjørndalens supertrailer?
Fremover skal idrettsstyret meisle ut retningslinjer for hvordan simulert høyde skal brukes. De blir lagt frem under høstens ekstraordinære ting.
Så kan det stikkes hull på en stor verkebyll i idretten.