Hun fikk kyssesyken i ung alder, og det skulle utvikle seg til ME (kronisk utmattelsessyndrom).

Forrige helg vant hun sitt første europacuprenn i sveitsiske Crans-Montana, og i helgen skal 21-åringen debutere i verdenscupen samme sted.

– Hun har kjørt veldig bra i utfor, i europacuprennet kjørte hun fantastisk. Nå starter Inni på noe nytt og spennende, og nå får hun virkelig lønn for å ha trent mye fart de siste årene, begrunnet europacuplagets trener Erik Skaslien overfor NTB da det ble kjent at Wembstad får sjansen i verdenscupen i helgens to utforrenn.

Men veien dit har vært lang.

– Jeg har egentlig stått på ski hele livet, sier Inni Wembstad. Hun var et ungt talent fra Asker. Derfor bestemte hun seg for å begynne på NTG-U i Bærum, en ungdomsskole som kombinerer aktivitet, trening og skolefag.

Men mot slutten av åttende klasse fikk Wembstad kyssesyken.

TILBAKE FOR FULLT: Inni Wembstad i aksjon på trening i Crans-Montana i Sveits fredag. Foto: BILDBYRÅN

– Det tok lang tid før vi fant ut at jeg hadde det, så jeg trente som normalt. Det gjorde at det tok mye lengre tid før jeg ble frisk igjen, sier Wembstad, som er en av to norske deltagere i Crans-Montana. Den andre er veteranen Ragnhild Mowinckel.

På grunn av kyssesyken måtte Asker-jenta slutte å trene i ni uker.

– Da jeg begynte å trene igjen, trente jeg for mye. Samtidig prøvde jeg å skjule at jeg egentlig var sliten, fordi jeg ikke ville ha en ny pause fra treningen.

Mot slutten av niende klasse hadde hun ikke mer energi, og foreldrene skjønte at det var noe som ikke stemte. Wembstad ble overtrent og kanskje hadde hun også allerede fått ME. Hun måtte stoppe å trene, nok en gang.

Det var mentaltreneren hennes som kjente igjen noen av ME-symptomene. Wembstad dro derfor til en spesialist for en undersøkelse, men fikk ikke noen gode svar.

– Jeg gikk på skolen og prøvde å være sosial, selv om jeg så vidt klarte å stå opp av sengen. Noen dager var det så ille at jeg måtte sitte og dusje fordi jeg ikke klarte å stå, forteller Wembstad.

Hun slet med konsentrasjonen. Men det vanskeligste var å stå opp av sengen.

– Det var ikke det at jeg hadde gitt opp, for det har aldri vært et tema. Jeg hadde alltid et håp da jeg la meg om at i morgen skal jeg våkne med energi så jeg plutselig kunne trene igjen, men det skjedde aldri, sier Wembstad.

Etter tre år på NTG-U begynte hun på alpintlinjen på Dønski videregående skole. Det var da hun fikk beskjeden.

– I november første året dro jeg tilbake til ME-spesialisten. Da fikk jeg beskjed om at jeg hadde ME og at jeg hadde hatt det siden niendeklasse, sier Wembstad og fortsetter:

– Så pappa fant et kurs, som i korte trekk skulle snu tankegangen min til å bli frisk. Jeg fikk være med på det tredagers lange kurset allerede i desember.

I begynnelsen måtte hun gjøre øvelser to til tre ganger i minuttet for å ikke føle på ME-symptomene.

– Jeg husker at etter første dagen på kurset gikk jeg en tur på tredemøllen i fem minutter. Det var der jeg startet. Fem minutter ble til syv minutter, som gjorde at jeg etter hvert kunne løpe i to minutter. Det gikk sakte fremover.

I slutten av januar, omtrent en måned etter kurset, kjørte Wembstad sitt første renn.

– Det var et stort høydepunkt. Etter rennet måtte jeg slappe av i en hel uke. Jeg var utslitt, forteller hun.

Askerjenta begynte gradvis å trappe opp på treningsmengden.

– Det var ingen som kunne fortelle meg hvor mye jeg kunne trene og hvor sakte jeg skulle trappe opp på belastningen. Jeg måtte prøve og feile, men samtidig så visste jeg at om jeg feilet for mye ville jeg kunne havne tilbake der jeg var, i ME-mønsteret.

– På kurset lærte jeg blant annet at man ikke skulle gjøre «body scanning». Da jeg hadde ME så skannet hodet mitt automatisk kroppen min for å kjenne etter hvordan jeg hadde det. Jeg kjente alle småting og tenkte «ok, jeg er syk i dag også», sier Wembstad, som forbandt det å være sliten med å være syk.

– Det tok meg lang tid å unngå å bli redd for å være sliten.

Wembstad fortsatte med treningen fra kurset, samtidig som den fysiske alpintreningen ble hyppigere og med mer belastning.

– Det tok omtrent ett år før jeg kunne leve et liv uten tanker om at jeg var sliten eller hadde muskelsmerter, samtidig som jeg kunne gå på skole, være sosial og trene fem ganger i uken. Men å komme tilbake på toppidrettsnivå tok omtrent tre år, sier hun.

I ALPINBAKKEN: Wembstad tilbake i alpinbakken etter å ha brukket tommelen i jrVM. Foto: Foto: Privat

Før Wembstad ble syk, var hun blant de beste i sitt årskull. Etter alle årene med sykdom og treningsstopp måtte 21-åringen også innse at hun ikke lenger var i toppen.

– Først sammenlignet jeg meg med de som jeg var på nivå med før jeg ble syk, og der var det stor forskjell. Jeg måtte lære meg å sammenligne meg med de jeg var på samme nivå som etter at jeg ble syk, og så jobbe meg selv opp fra det.

– I toppidretten får du mange smeller og det er mange dårlige dager, så det hjelper meg til å tåle mer mentalt.

I dag er Inni Wembstad bedre enn hun noen gang har vært.