Man kunne høre Birgit Skarsteins gull-latter lenge før man så henne. Slik er det ofte med roeren fra Levanger. Etter Paralympics-finalen tidlig søndag morgen var latteren høyere enn noen gang – smilet gikk på utsiden av munnbindet da hun møtte verdenspressen.
Finalen gikk akkurat slik hun hadde drømt om. Skarstein åpnet knallhardt mot rivalen Moran Samuel og så seg aldri tilbake. Da hun passerte målstreken, strakk hun armene i været. Tårene og følelsene strømmet nedover kinnene, men hun klarte ikke å ta innover seg hva hun hadde gjort.
Først 20 minutter senere, da hun hadde hørt «Ja, vi elsker» og fått gullmedaljen rundt halsen, gikk triumfen opp for henne. Lettelsen og gleden kom til overflaten.
Etter medaljeseremonien rodde hun seg en tur inne på rostadionet i Tokyobukten. Over beina hadde hun brettet det norske flagget. Det føltes rett og slett absurd for Birgit Skarstein. En ni år gammel drøm hadde gått i oppfyllelse.
Fikk opp øynene for Paralympics
Noen vil mene at historien om Skarsteins vei til Paralympics-gull begynte da hun skadet seg stygt etter hopp fra en molo under bading i Malaysia i 2008. Året etter ble hun lam i begge beina, da en epidural ble stukket inn på feil sted i ryggen under én av mange operasjoner etter ulykken.
Skarstein hadde alltid vært aktiv, men det var én spesifikk opplevelse som sådde drømmen om gull i Tokyo:
Paralympics i London i 2012. 23 år gamle Skarstein kunne ikke noe særlig om det enorme arrangementet da hun var der, men hun ble slått av utøvernes prestasjoner.
– De klarte å gjøre ting på tross av det som hadde skjedd med dem. Det sto så respekt av det. Jeg innså på det tidspunktet hvor vanskelig det de gjorde var å få til. Så begynte jeg å tenke over hvor kult det ville vært å sikte mot Tokyo, som da skulle gå åtte år senere.
– Ikke vær dum
Trener Johan Flodin har vært hennes kanskje viktigste støttespiller og involvert hele veien. Skarsteins finaleløp var hans siste som norsk landslagssjef. Det er på tide at nye krefter kommer til, mener han.
Resten av rolandslaget har også bidratt.
OL-sølvvinner Kjetil Borch stilte rett til knallhard treningsøkt med Skarstein i Norge, kort tid etter at han kom hjem fra Tokyo. Han og resten av landslaget har gitt henne råd hele veien, mens forskningsmiljøet ved NTNU har stått bak arbeidet om å lage en båt som passer hennes kropp perfekt.
Etter gullet hyllet Skarstein alle som har bidratt. Hun snakket på inn- og utpust, og hun måtte faktisk minnes på at det ikke bare var de gode hjelperne som sto for prestasjonen, men også hun selv.
Men arbeidet med alle rundt har lært 32-åringen noe viktig. Etter gulløpet oppsummerte hun det i tre ord:
– Ikke Vær Dum.
Har endret seg
Da hun ble lam, var hun fast bestemt på å klare seg selv og ikke be om hjelp. Med slik tankegang ville neppe gullet i Tokyo vært mulig. Arbeidet med Flodin og resten av rolandslaget har vist henne at man er nødt til få hjelp for å oppnå drømmene sine.
– Min største endring som menneske disse årene har vært at jeg har prøvd å være så ærlig jeg kan med meg selv om min egen kapasitet, og å erkjenne at ingen blir god alene.
– Man må ta tak i tingene man kan selv, men ikke være dum.
Kontrasten til personen som på NRK-programmet «Ingen Grenser» (2012) besvimte etter seks dager på tur fordi hun ikke ville ha hjelp, til gullvinneren som tørket gledestårer på bryggen i Tokyo, er stor.
Er blitt en samfunnsstemme
De siste årene har ikke Skarstein bare markert seg i båten, men også på andre arenaer. «Skal vi danse», andre TV-opptredener og ikke minst engasjementet hennes for at personer med funksjonsnedsettelser skal få likestilling har gjort henne til en av Norges mer kjente personer.
Stemmen hennes har også båret vekt i utlandet. BBC hadde henne på listen sin over åtte utøvere å se opp for før Paralympics. Da gullmedaljen var mottatt, ville både dokumentarserieskapere og andre internasjonale aktører snakke med henne.
Det hadde gått bortimot en time siden hun rodde over målstreken da hun kom til de norske pressefolkene i Tokyo. Men Skarstein snakket som en foss om alt som har ført henne hit. Hun er bevisst på hvilken stemme hun har fått.
Feiring med kanelboller
PL-gullet var det karrieren manglet. Hun hadde allerede flere EM- og VM-titler. I Rio i 2016 ble det en bitter fjerdeplass. Den skuffelsen har hun kjent på hver eneste dag siden. Også før hun satte seg i båten søndag.
Siden er det blitt trent i «sludd, snø og hagl» for å snu det til medalje av edleste valør fem år senere. Hun og Flodins forberedelser har vært ned til hver minste lille detalj. I Tokyo har hun blant annet vært den eneste av roerne som har fartet rundt med paraply for å beskytte seg mot varmen. Ikke en dråpe energi skulle gå til spille.
Men det var ikke så farlig lenger da hun hadde fått det etterlengtede gullet. Hun smilte i solsteiken, mens gullmedaljen skinte der den hang rundt halsen hennes. Etter hvert hadde hun snakket seg ferdig. Da ble hun applaudert høylytt ut fra området av de japanske frivillige.
Undertegnedes lydopptager viste at den norske gullvinneren hadde snakket i 23 minutter. Så mye tid får man ikke ofte med en toppidrettsutøver.
Etterpå skulle Skarstein og romvenninne Sarah Louise Rung klimpre på førstnevntes ukulele og spise kanelboller.
Det kan man unne seg etter ni år med hardkjør.