Når Bjarte Myrhol trasker ut av bussen, går med lagkameratene til den grå, sjøskjell-formede OL-arenaen i Tokyo tirsdag, kan det være til hans siste håndballkamp. Danmark er motstander i OL-kvartfinalen.
Det kan bli semifinale og finale etter det også. Men snart lyder uansett det aller siste sluttsignalet. Myrhol aner ikke hva han kommer til å føle i det øyeblikket.
– Mest sannsynlig kommer det til å skje ting med kroppen jeg ikke klarer å styre. Men akkurat nå er jeg bare håndballspiller, sa Myrhol til Aftenposten etter seieren over Frankrike.
Tirsdag blir Myrhol mannen med flest landskamper for Norge. 263, én mer enn Steinar Ege.
Men landslagskarrieren kunne vært over allerede for ti år siden. I stedet kjempet han seg tilbake fra kreftsykdommen og rørte hele håndballmiljøet. I denne artikkelen forteller Myrhol om den mørke siden ved historien.
Husker sangene i barndommen
Men la oss begynne der det startet.
Bjarte Myrhol spilte sin første A-landskamp i august 2002. Tre mål på fire skudd mot Hellas. Den detaljen husker han fortsatt.
Siden er det blitt syv EM og seks VM. Og til slutt et OL nå i Tokyo.
Det har vært langt mellom de store triumfene. Men det har heller ikke vært det aller viktigste.
Som Myrhols mor Elisabeth sier: Det er samholdet, den sterke lagfølelsen, som har forlenget sønnens karriere.
Myrhol elsket å spille håndball som barn. Men det er ikke skuddet som gikk stang inn, eller et vinnermål i sluttminuttene han husker best. Det er det sosiale. Reisene. Å synge sammen med lagkameratene under oppvarming.
Kreftbeskjeden
Innen 2011 var han for lengst en del av landslagsmiljøet, til og med en viktig brikke sportslig. Men så kom beskjeden som tok ham vekk fra det.
Det startet på en landslagssamling. Myrhol kjente en smerte i testiklene. Det gjorde til og med vondt å sitte. Laglegen sendte ham hjem og ba Myrhol sjekke det.
Men så gikk smertene bort. Myrhol utsatte legebesøket.
Det var først da smertene kom tilbake, månedsvis etterpå, at han dro til legen. Etter fem minutter kom sjokkbeskjeden: Han hadde testikkelkreft.
Det vanvittige opplegget
Det finnes flere Hollywood-aktige historier med idrettsutøvere som overvinner kreften. De som midt i cellegiften lover å slå tilbake, å bli en mester igjen.
Sånn opplevde ikke Myrhol det. Smertene var for altoppslukende. Det handlet om å komme seg gjennom dagene.
Det var først én uke etter siste cellegiftkur, at det skjedde noe inni ham. Raskt fikk han én eneste tanke i hodet: Å komme tilbake. Håndball-EM var tre måneder unna. Kunne han rekke det?
Opplegget Myrhol da satte i gang med, beskriver han som «høl i hodet» i dag.
Han våknet klokken fem om morgenen for å trene. Så dro han hjem, spiste og sov. Ny trening klokken 10. Hjem, spiste, sov. Ny trening klokken 17.
Sånn gikk dagene.
Skjønt, han måtte starte forsiktig. Han husker fortsatt den første løpeturen han skulle på etter cellegiften. Legen hadde anbefalt ikke å overstige 120 i puls.
– Jeg gikk og hadde 120 i puls. Jeg klarte ikke engang å løpe, sier Myrhol.
Men paradoksalt nok ble den råtne kroppen en kilde til motivasjon. Siden han startet på bunn, kjente Myrhol raskt på en enorm progresjon og mestring.
Han jobbet som besatt.
Det vakre øyeblikket
Et av de sterkeste øyeblikkene i Elisabeth Myrhols liv var i Follo-hallen 3. november 2011. Norge spilte mot Makedonia.
Det skjedde rett før pause: Den skallede sønnen hennes løp ut i landslagsdrakt for første gang siden kreften. Hele hallen jublet.
Da var mamma Myrhol rørt. Det var også en mann som satt noen tribunerader foran henne: Nåværende landslagstrener Christian Berge. Berge måtte selv gi seg som spiller på grunn av kreft.
– Det var sterkt å se ham. Og han var klar for det. Det må ha krevd mye mental styrke å komme tilbake, sier Berge.
Men det var noe som ikke stemte.
Møtte veggen
Myrhol var med i troppen som reiste til EM i Serbia. I første kamp mot Slovenia ble han kåret til banens beste. Det var en fantastisk comeback-historie – sett fra utsiden.
Men inni seg hadde Bjarte Myrhol det vondt.
Råkjøret, helt fra cellegiftkurer til håndball-EM, hadde tappet ham for krefter. Myrhol fikk en psykisk knekk. Han var utbrent. Det kom som et slag i trynet midt i EM.
Myrhol gikk inn på rommet til landslagstrener Robert Hedin. Der fortalte Myrhol at han måtte reise hjem fra EM etter siste gruppespillskamp, uansett om Norge gikk videre eller ikke.
Men Norge røk ut. Derfor ble Myrhols valg aldri kjent.
– Det er kun Hedin som vet det, ikke engang de andre spillerne, forteller Myrhol.
«Hundre prosent profesjonell»
Etter ti dager med bare hvile kom Myrhol til hektene igjen. Og han har altså spilt håndball i ti år til.
Historien fra Serbia skiller seg ut i karrieren hans.
Å velge å forlate lagkameratene midt i et EM, satt svært langt inne for Myrhol.
Han har alltid satt standarden på det norske landslaget. Folk som kjenner ham, beskriver ham som seriøs, lojal og en fighter.
«Hundre prosent profesjonell», sier Christian Berge om ham.
Hvis det finnes et gørrkjedelig styrkeprogram som gjør ham til en bedre håndballspiller, har han fulgt det lydig. På sommerferie med familien kan han finne på å løpe i to timer før de andre har stått opp.
Myrhol har vært ekstremt godt trent. Men likevel har de siste årene av karrieren vært trøblete. Han ble akuttinnlagt og operert for hull i tarmen. Han fikk koronaviruset. Og han har slitt med en vond skulder.
Det største savnet
Elisabeth Myrhol ble ikke overrasket da sønnen bestemte seg for å legge opp.
«Er det ikke snart på tide å gi seg?» har hun sagt. Men Myrhol har nektet. Han kjenner jo sin egen kropp best.
Til slutt hadde han ikke noe valg. Skulderen har gjort så vondt at han ikke kunne holdt ut så mye lenger.
Myrhol klarer å glede seg til det som kommer, familielivet og jobb med sin egenutviklede app «Learn Handball».
Kanskje er det nye livet bare 60 minutter unna.
– Hva kommer du til å savne mest?
– Å score mål. Den lykkerusen når du gjør en eller annen avgjørende ting, og det er mange tusen mennesker som pusher deg frem. Det må være det. Sammen med den garderobekulturen. Det har vært veldig artig.