Mandag møtes de to nasjonene i siste gruppekamp i håndball.
For målvakt Sakura Hauge blir det spesielt. Bergenseren er vokst opp i Norge og har spilt for flere klubber i eliteserien. Nå er hun proff i Frankrike. Men hun står i mål for Japan i OL.
Før hun ble hentet til Japans landslag, hadde hun spilt landskamper for Norges J17-, J19 og rekruttlandslaget og vært på samling med A-landslaget.
Med japansk mor åpnet muligheten seg for å stå i mål for OL-verten.
Hauge har fått 50–60 landskamper for sin andre nasjon og registrerer forskjellen mellom spillestil og oppførsel sammenlignet med Norge.
I Japan er det ikke vanlig å vise følelser i så stor grad som lag fra skandinaviske land.
Vil endre denne oppførselen
Sammen med den danske treneren Ulrik Kirkely har 34-åringen prøvd å påvirke laget mer i en norsk retning og lære dem hvordan spillerne i Europa tenker.
– I Norge vil vi vinne, vi er mer kyniske og ikke minst – vi viser følelser, sier hun.
– Vil ikke alle lag vinne?
– Noen ganger vet man ikke hva folk tenker. De viser det ikke. Jeg er veldig direkte. De sier ingenting.
De to skandinavene forteller i møter med resten av laget at de må si fra hvis det er noe de er opptatt av eller har innspill på.
– Jeg ser forandring til en viss grad, men langt unna slik norsk mentalitet er, sier målvakten.
Kontrasten er stor
Journalist Akihiko Ito i det japanske nyhetsbyrået Kyodo News sier til Aftenposten at Hauge har hatt en viss påvirkning.
– Vi har ingen stjerner og er ikke så høye. Sporten er ikke så populær her i landet, men vi håper at med god OL-innsats, vil flere barn og unge starte med den idretten. Japansk håndball har annen kultur, sier han om dette med å vise følelser.
Sakura Hauge og Norges tidligere landslagstrener Marit Breivik er enige. Da Breivik var Norges sjef, var inkludering av spillerne et nøkkelord. Det er fjernere fra japanernes tenkemåte.
– Det å være medansvarlig og forpliktet betyr mye. Det tok lang tid før den tryggheten satt seg hos oss – det at spillernes mening virkelig hadde betydning. Jeg ville lede på en sånn måte at spillerne ble gode til å lede seg selv. I kampens hete handler det om det, forklarer Breivik.
– Det gjelder i livet utenom også, sette seg mål, prioritere og ta konsekvenser.
Må finne tryggheten
Breivik ser den japanske kulturen slik:
– Som et hierarki med respekt for overordnede roller. Det japanske laget må derfor bruke litt tid på å skape den tryggheten jeg snakker om, slik at det blir et teamarbeid mellom leder og utøvere og ikke frykt for å bli straffet. I Japan er det mer slik: «Si hva jeg skal gjøre, trener, så gjør jeg det.»
– Når det gjelder spillerne, kan det være at de har en annen form for konsentrasjon eller de foretrekker mer gravalvor når de skal gjøre sitt beste.
Hun husker godt at Norge nettopp slo igjennom som et smilende lag under VM i 1986, da Sven Tore Jacobsen var sjef. Gleden smittet over på TV-seerne, og det har vært varemerket senere.
Oppførselen kan forklares
Forfatter Ina Strøm som har skrevet bøkene Alt dette er Tokyo og En japansk vår, forteller at japanerne selvfølgelig også viser følelser og uttrykker meningene sine.
– Men ifølge tradisjon og kutyme skal man gjøre det innenfor rammene av sosiale forventninger og på langt mer subtile måter enn vi er vant til i Norge.
Hun legger til:
– Det er en kjent sak at det blir sett ned på å buse ut med spontan misnøye der det ikke passer seg. Alt er kontekstavhengig, og følelsene dine skal helst ikke uttrykkes på måter som forstyrrer den rådende harmonien, sier hun.
Se Norge-Japan kl. 14.30 på Discovery+ og TVNorge