Fifa-president Gianni Infantino har en spådom om fotball-VM i Qatar han liker å gjenta. Den handler hverken om uverdige arbeidsforhold eller diskriminering av homofile, og den handler i hvert fall ikke om boikott.
– VM i Qatar blir tidenes beste, sier Infantino til alle som vil høre.
Mesterskapet i 2022 er grunnen til at Fotball-Norge søndag har ekstraordinært ting. Der skal det stemmes over om Norge skal boikotte VM. Flertallet avgjør.
Frontene er steile. Anklagene flyr om skittent påvirkningsspill. Men tross alt er det viktigste akkurat nå selve saken.
Komisk
Det er ikke sikkert en boikott vil forandre noe. Men det er heller ikke lett å tro på at fotballedernes plan vil føre til reelle endringer.
Grunnen til skepsisen er Det internasjonale fotballforbundet (Fifa). Organisasjonen sitter med nøkkelen til å presse frem positive reformer. Den har virkelig makt overfor Qatar fordi den forvalter turneringen landet ønsker seg.
Men lite tyder på at Fifa ønsker å bruke nøkkelen.
Først i 2015, fem år etter tildelingen, erkjente Fifa at de ikke kunne skyve alt ansvar for arbeidsforholdene i VM-byggingen over på vertsnasjonen. Det skjedde etter at de ble klaget inn for OECDs klageorgan.
Eksempelet er illustrerende. Fifa har gjort viktige endringer i årene siden en korrupsjonsskandale slo pusten ut av organisasjonen. For eksempel er det ikke lenger styret alene som skal dele ut VM. Menneskerettigheter skal være en del av VM-kriteriene. Men hele veien fremstår tiltakene som reaksjoner på ytre press.
At Infantino fremstiller det som at Fifa har hatt på ledertrøyen i kampen for bedre arbeidsforhold i Qatar, er forbi komisk.
Flørten med Saudi-Arabia
Fotballtoppene i Norge snakker om at alle er enige om at Qatar aldri burde fått VM. Samtidig pleier Infantino et nært forhold til nabolandet Saudi-Arabia. Regimet regnes som verre på menneskerettigheter enn Qatar.
Nå vurderer de å søke om å få fotball-VM i 2030. Helt utenkelig, vil vi kanskje tenke her i Norge mens Qatar-debatten raser. For den som kjenner Fifa og internasjonal idrettspolitikk, er det ikke utenkelig.
Her ligger boikottsidens kanskje beste argument. En boikott kan om ikke annet gi et tydelig signal om hvilke tildelinger som ikke aksepteres i fremtiden.
Det er nemlig mulig å se for seg følgende scenario: Qatar-VM spilles. Det er noe kritikk i forkant og underveis, men alle deltar. TV-bilder av jublende stjerner sendes verden over. Infantino griper mikrofonen etter finalen og kaller det «tidenes VM». Så kommer kampen om 2030-VM med Saudi-Arabia som en av aktørene.
Hva med etterpå?
Norges Fotballforbund (NFF) satte i mars ned et Qatar-utvalg. Flertallet fraråder boikott. Det er ikke overraskende.
I stedet anbefaler utvalget 26 tiltak. Disse skal forbedre arbeidsforholdene i Qatar og styrke arbeidet med menneskerettigheter i fotballen.
Men på samme måte som en boikott trolig vil ha lite å si om Norge står alene, krever mange av tiltakene drahjelp fra Fifa.
At Fifa plutselig skal gi den nødvendige hjelpen, virker naivt. Befatning med Fifa over en viss tid får frem kynismen i mennesker. Derfor er det lett å mistenke organisasjonen for å fremstå på tilbudssiden mens de egentlig haler ut tiden.
Og hva med etterpå, når flomlysene er slått av etter «tidenes beste VM»?
Fotball-VM er for Qatar del av en større strategi om å arrangere møter, eventer og sportsarrangementer. Synligheten skal styrke økonomien og sikkerheten. Amnesty har påpekt at strategien ikke er over med fotball-VM. Hvis myndighetene går tilbake på reformer etter VM, kan planen bli truet.
Kanskje. Men fotball-VM har gitt et helt nytt nivå av oppmerksomhet. Vil fotballen virkelig bry seg når finalen er ferdigspilt?
Entydige råd?
Effekten av boikott er høyst usikker. Det vil svi økonomisk for norsk fotball. Da er det lett å forstå at fotballederne ser etter andre alternativer.
NFF-styret viser til «entydige faglige råd» som sier boikott ikke er egnet. Det stemmer at mange tunge aktører har lagt seg på den linjen. Men for det første mener en menneskerettighetsorganisasjon som Raftostiftelsen at boikott er nødvendig. For det andre kan flere premisser bak rådene diskuteres.
Flertallet i Qatar-utvalget la blant annet vekt på to funn:
Kriteriene for en vellykket boikott er ikke til stede. Det viktigste kriteriet er at aksjonen består av en bred front. Her lener de seg på en historisk gjennomgang av professor Sigmund Loland.
Organisasjonene som er til stede i Qatar, har tro på et bedre liv for mange migrantarbeidere. Viktige reformer er vedtatt, men i begrenset grad innført. Kun fortsatt press med tilstedeværelse kan virke.
Loland skriver at boikott sjelden lykkes, men at det ikke alltid er en gal sanksjon. Den kan være «relevant i ekstremsituasjoner der dialog og diplomatiske virkemiddel er nærmest umulige eller blokkert». Et eksempel er da norske utøvere nektet å delta i den nazifiserte idretten under andre verdenskrig.
Hvis premisset er at Fifa gjør hva de kan for å presse frem endringer, er ikke dette oppfylt. Men om premisset er at Fifa ikke bryr seg, kan vurderingen bli en annen.
Uvanlig praksis
En av de sentrale organisasjonene er FN-byrået ILO (Den internasjonale arbeidsorganisasjonen). I 2018 fikk de et eget Qatar-kontor. Myndighetene i Qatar finansierer alt arbeidet deres i landet. Det er en uvanlig praksis. Samtidig er den tidligere knallharde kritikken mot Qatar blitt langt mer dempet.
Jeg har ikke noe grunnlag for å påstå at det siste er et resultat av det første. Det er naturlig å lytte til ILO, en av få kilder til fakta om gjestearbeidernes situasjon.
Men en tidligere ILO-rådgiver har liten tiltro til fortellingen om et reformert arbeidsliv.
– De kommer med løfter kun for å få god publisitet, men de kommer aldri til å holde det de lover, sier Azfar Khan i et intervju med sportsblogger Andreas Selliaas.
Dyptgripende reformer tar tid. Spørsmålet er om dette er historien om endringene som presses frem millimeter for millimeter, kanskje også i hele regionen. Eller om det er historien om hvordan fotballen ble naive brikker i et politisk spill.
Ny VG-måling: Klart flertall for norsk VM-boikott