Han var nok fristet, men greide å holde igjen. De selvsikre uttalelsene skal komme senere, forhåpentlig når adrenalinet pumper gjennom kroppen etter et gulløp.
Dette var tiden for å være ydmyk.
– Skal det bli godt å sette skapet på plass? lød spørsmålet.
Karsten Warholm (25) nølte. En forsiktig latter fylte tomrommet som oppsto. Så grep han til frasen han har hørt så mange ganger før. Den tilhører mannen som satt rett ved siden av ham: treneren og kompisen Leif Olav Alnes (64).
– Nei, altså ... Godt gjort er bedre enn godt sagt, sa Warholm.
Han kan kamuflere svarene med så mye ydmykhet han bare vil. Favorittstempelet klamrer seg uansett til Warholm slik skjortene klamrer seg til ryggen i den fuktige Tokyo-heten.
Skoletime
Sirkus Warholm inntok OL-byen onsdag kveld. I løpet av 30 minutter ble Warholm og Alnes pepret med spørsmål om alt fra teknikk, via utøvernes senger og lange busskøer, til rivalen Rai Benjamin.
Spørsmålene ble for det meste parert uanstrengt. Latteren satt løst bak munnbindene.
Det er lett å kjenne når det flyter, sa Warholm. Det er ikke nødvendigvis så lett å beskrive. Og «Leif er hjernen bak treningen». Warholm «bare utfører». Så da fikk Alnes ordet.
«Du må ikke bremse når hekken kommer», forklarte treneren.
«Med én gang du har passert en hekk, må du feste blikket på neste hekk.»
«Vi ønsker å springe hekkene, ikke hoppe dem.»
Mens treneren strødde faguttrykk ut i rommet, fulgte Warholm nøye med. Det så ut som han satt på første rad i en skoletime.
Alt å tape
Hele Warholms opphold i Japan bygger seg opp mot et helt konkret øyeblikk. Kommende tirsdag kl. 05.20 (12.20 lokal tid) skal hans OL avgjøres. Det vil være over på drøye 46 sekunder.
Da Warholm fosset inn i verdenstoppen, hadde han alt å vinne. Nå må han kikke seg over skulderen. I Tokyo er det han som jages.
Derfor har han beskrevet verdensmesterlivet både som en forbannelse og velsignelse.
Her forsøkte han å dempe presset. Han gjorde til og med et halvhjertet forsøk på å minne folk om at han må gjennom både et forsøksheat og en semifinale før han er finaleklar.
– Jeg har selvfølgelig en drøm om å springe mer enn ett løp ...
Budskapet ble ikke mer overbevisende av at sidemannen reagerte med et spontant latterutbrudd. Warholm fullførte likevel forsøket:
– ... men jeg tror det er viktig ikke å ta noe for gitt.
Radarpar
Det er ikke noe poeng å pakke det inn: Alt annet enn gull vil oppleves som en nedtur for Warholm.
Tynges han av presset?
Det er vanskelig å se spor av slikt når Warholm og Alnes styrer taktstokken. Da fylles rommet av en helt egen stemning.
Respekten og vennskapet dem imellom fremstår så ekte. Duoen er blitt noe av det fineste ved norsk toppidrett.
Det går sjelden et mediemøte med disse uten at dårlige vitser trekkes frem som en del av suksessformelen. De vegret seg imidlertid for å fremføre noen av dem for åpen mikrofon her.
– Det er noe som heter «read the room», sa Warholm til Aftenpostens journalist.
Da opptagerne var slått av, serverte han likevel noen eksempler. Min kollega kunne bekrefte at «dårlig» var en passende beskrivelse. Han lo likevel.
Vitenskapen bak suksessen
I slike øyeblikk er det lett å glemme at dette er ekstremt dedikerte toppidrettsmennesker.
Det er repetisjon på repetisjon av arbeidsoppgaver som har ført Warholm til toppen.
For den jevne TV-seer ser det ut som 400 meters full spurt med hopping over noen hekker. For Team Warholm er det vitenskap.
Som Alnes tidligere har beskrevet:
– Det handler om å ha kapasitet til å løpe fort på 400 meter – og så handler det om å tape så lite tid som mulig på at det er satt ut ti hekker som han vet hvor står.
Så enkelt. Så vanskelig.
Når startskuddet går, er det 45 meter løping. Deretter skal ti hekker på drøye 91 centimeter passeres. 13 steg mellom hekkene så lenge kreftene tillater det.
Til slutt er det 40 meters sprint mot mål. Da føles beina som tømmerstokker. Viljen tar over.
OL-gull over verdensrekord
Warholm kjenner det i hele kroppen når det klaffer.
Slik var det på Bislett 1. juli. Warholm stupte inn i mål til ny verdensrekord: 46,70.
Kevin Youngs rekord fra Barcelona-OL i 1992 ble omsider og ubønnhørlig slettet.
Bragden var gjev. Men Warholm setter et OL-gull enda høyere. Det vil ingen noensinne kunne ta fra ham.
Det amerikanske hinderet
Spesielt ett spørsmål hang over utøverlandsbyen onsdag kveld: Hva kan Rai Benjamin stille opp med? Han er sunnmøringens store rival.
Warholm må ikke bare fly over ti hekker. Han må også forbi det amerikanske hinderet.
Egentlig skulle de møttes til duell i Monaco tidligere i juli. Men Benjamin trakk seg.
Nå vil Warholm la løpingen stå for snakkingen. Heller ikke Alnes lot seg friste til å peke på hvem som er sterkest:
– Det er det vi er her for å finne ut av.