Suksessen er ikke en gal fars verk

TOKYO (Aftenposten): Foreldre som lar seg inspirere av Gjert Ingebrigtsen, må passe seg for en felle.

Team Ingebrigtsen har store mål for dette mesterskapet. Jakob håper på den gjeveste medaljen. Team Ingebrigtsen har store mål for dette mesterskapet. Jakob håper på den gjeveste medaljen. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

OL-byen har fått merke at Team Ingebrigtsen er på plass. Det tok ikke lang tid.

Gjert Ingebrigtsen har allerede fått en reprimande.

Da treningsbanen absolutt skulle stenges kl. 20, hisset han seg «fryktelig opp». I kjent stil tok han ikke nei for et nei. Han «gikk til topps».

Fra toppen ble et budskap formidlet til den norske OL-leiren. Da fikk Ingebrigtsen beskjed: «Nå må du backe ut.»

– Jeg har fått beskjed om å respektere hjemlandets regler, sier pappa Ingebrigtsen.

Øynene avslører et lurt smil bak munnbindet. Smilet forteller at det neppe var OLs siste konflikt.

Effektiviseringsmaskinen Gjert Ingebrigtsen møter japansk regelrytteri. Da blir det frontkollisjon.

Gjert Ingebrigtsen er på plass i OL-byen. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

Hvem er sjefen?

Treneren har fått tre sønner opp i verdenstoppen. Jakob Ingebrigtsen er gullkandidat i OL på 1500 meter.

Der trenerpappaen sitter på podiet i utøverlandsbyen en snau uke før finalen, er det som et symbol på en suksesshistorie.

– Var det seriøst?

Gjert Ingebrigtsen stirrer mot mikrofonen som er satt opp i rommet. Derfra er det akkurat kommet et spørsmål om det fortsatt er han som er sjefen.

Han tar en slurk fra en vannflaske mens munnbindet henger over det ene øret.

Så bryter han stillheten fra egen kunstpause.

– Som trener er du trener. Men i mesterskap er guttene sine egne herrer. Der har jeg ingenting jeg skulle ha sagt. Jeg får være med og vaske mattene og tredemøllene, sier han og understreker poenget:

– Før mesterskap har jeg mye jeg skulle ha sagt. I mesterskap er det ingenting.

Jakob og Filip ser lekent på hverandre. De rister litt på hodet. Treneren er nok litt mer sjef også i Tokyo enn han gir uttrykk for.

Gjert Ingebrigtsen startet seansen med å overlate ordet til sønnene. Likevel ble det Gjert-show. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

Det kommer blant annet frem da sønnene kommer inn igjen i rommet minuttet etter at de har forlatt pressekonferansen. De lurer på hvor de skal og får tydelige kommandoer til svar.

Men Gjert er opptatt av at det «er utøveren som må ta konsekvensen av sine valg» i et mesterskap.

Sprenger grenser

Nesten alle i hele verden kan løpe. At ikke bare én og heller ikke bare to, men tre nordmenn skulle nå verdenstoppen med løpesko, ville nok av mange blitt avskrevet som fantasi for noen år siden. At det er tre brødre, gjør det enda villere.

Den yngste av dem kan bli olympisk mester.

Familien fra Lura i Sandnes turte å drømme stort. Galskapen deres sprengte grenser.

På veien mot toppen var det mange som ristet på hodet. Nå inspirerer historien om Team Ingebrigtsen.

Der kan det også lure noen farer.

Utbrente ungdommer

Hvor mange Ingebrigtsen-inspirerte prosjekter vil startes opp rundt omkring i landet? Hva om ivrige foreldre går for langt?

Hvis man tror at det kun handler om å pushe så mye som mulig så tidlig som mulig, kan konsekvensen bli triste skjebner. Utbrente ungdommer. Ødelagte relasjoner til foreldre.

Derfor er det så viktig å sette seg grundig inn i nyansene bak Ingebrigtsens ekstreme regime.

Ett poeng er at Gjert har brukt mye tid på å bygge faglig kompetanse. De kjører ikke bare på med mest mulig trening. Alt skal skje kontrollert. Men det er noe annet som er nøkkelen:

Dette er ikke en far som overfører sine drømmer til barna. Det er barna selv som virkelig ønsker å bli best.

Hadde det ikke vært slik, ville de nok vært ødelagt forlengst.

Ofret barndommen

Skal man bli best i verden, kreves offer. Man må gi avkall på mye andre tar for gitt som en del av hverdagen.

– Jeg har vel ofret barndommen min, ungdomstiden min og alt som finnes, sa Jakob til VG etter EM-gull i 2018.

Da er man helt avhengig av en motivasjon som kommer innenfra. Det er ikke noe en mor eller far kan påtvinge barnet sitt.

– Jeg driver ikke med løping for å tilfredsstille Gjert. Jeg har en indre motivasjon. Ingen kan ødelegge det, sier Jakob til Stavanger Aftenblad.

Barneidretten er ikke til for toppidretten. Men de som faktisk har motivasjonen som skal til, bør ikke hindres.

Akkurat den balansegangen er det som utgjør en idrettsnasjon.

Team Ingebrigtsen avdeling Tokyo. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

Gal manns verk?

Da familien først kom i rampelyset, var det lett å tenke at dette var en gal fars verk. Mange misforsto en viktig detalj.

Etter hvert, ikke minst gjennom dokumentarserien om familien, er bildet blitt et annet.

Alt har ikke vært rosenrødt. Det har vært kamper. Rollen som trener kan ha gått ut over rollen som far. Løpingen har slukt tid fra andre i familien.

Men det er sønnenes ambisjoner som har drevet prosjektet frem.

Datteren Ingrid måtte mase lenge før hun fikk begynne den seriøse treningen. Gjert måtte være sikker på at hun virkelig ville det.

– Jeg har ingen interesse av at han skal drive med idrett, så jeg prøver å motarbeide det med all kraft, sier han i dokumentarserien om yngstesønn William.

Når barna først har bestemt seg og bedt om farens hjelp, er han imidlertid kompromissløs. Da gjør de det som skal til for å bli best.

«Springer for å ta noen»

Det har brakt to av sønnene til Tokyo-OL.

De vet at de har en støttespiller som gjør alt for at de skal få oppfylt drømmen sin i mesterskapets siste uke.

Det inkluderer å hisse seg opp over regelrytteri eller busser som ikke går tidsnok.

– Én ting er å ha Gjert mot seg. Det er ikke så gøy. Men det er veldig godt å ha ham på lag, sier Jakob.

Han vet hvilke knapper han skal trykke på. Det holder å si én setning. Det kan være noe så enkelt som «skal vi vente her i halvannen time?». Så er faren i gang. Da «springer han for å ta noen».

Det er mest for underholdning, mener Filip.

– Ingenting hjalp. Jeg kaster bort masse energi, sier Gjert. Han klarer bare ikke å dy seg.

Egenskapen er noe av det som gjør denne familien til norsk idretts fremste underholdningsmaskin.