WEMBLEY: Det finnes knapt noe mer storslagent i europeisk fotball enn Englands fotballkatedral Wembley, et byggverk som kostet ufattelige ni milliarder kroner da det var ferdigstilt to år forsinket i 2007.

Utenfor ruver landslagslegenden Bobby Moore på sokkel.

Noen TV-studioer rigges opp. Travle studenter haster forbi.

Ellers er det nesten helt stille dagen før den store dagen, når England skal åpne EM hjemme mot Kroatia søndag ettermiddag.

Vi ser ingen flagg. Ingen tilreisende supportere. Ingen sang i Londons gater. Ingen antydning til fest, som vi normalt forbinder med et så stort mesterskap.

Og i hvert fall når fotballen endelig er kommet hjem igjen, som britene selv mener, hadde vi forventet litt EM-feber.

Slik så det ut utenfor Wembley nøyaktig ett døgn før England spiller sin første EM-kamp. Foto: ERLEND NESJE

London dirret for 25 år siden

Vi var der de første dagene av EM i 1996, og det var en mektig opplevelse med dansende supportere i gatene og flagg som hang ut av vinduene. Vi hørte The Lightning Seeds og «Football’s coming home» rundt hvert gatehjørne.

London dirret da Gazza og England skulle forsøke å vinne EM på Wembley for 25 år siden. De mislyktes.

London dirrer ikke når Harry Kane og hans talentfulle lagkamerater gjør et nytt forsøk på Wembley i år.

Og det er naturlig at det er en dempet stemning.

Det dreier seg mer om koronaviruset enn at tidligere Uefa-president Michel Platini fikk en sprø idé om å spre EM over hele Europa, sånn at ingen nasjoner fikk noe eierskap til mesterskapet.

Det er for eksempel få, om noen, kroatiske supportere som tar 10 dager karantene for å slippe inn i England for å få se én kamp.

128.000 døde

Men først og fremst handler dette om et hardt rammet Storbritannia under koronapandemien.

De har åpnet opp litt nå. Britene ser lyset i enden av tunnelen, men fortsatt er de i knestående.

Tallene er nådeløse og en daglig påminnelse for svært mange: Det er 128.000 briter som aldri fikk oppleve at fotball-EM er tilbake på Wembley. Det er 40.000 mer enn tilskuerkapasiteten på gigantarenaen.

Mange har mistet en de har hatt kjær. Og fotballsupportere er ikke noe unntak. De er også blitt hardt rammet.

Fotballens hjemland må fortsatt vente litt før de har reist seg.

Et godt EM kan hjelpe på. Det kan være samlende.

For det er noe fint ved at England og 23 andre nasjoner nå møtes i et mesterskap igjen. Landslagsfotballen føles mer ekte. Her handler det om stolthet og ære, ikke avsindige spillerlønninger i klubbene.

Etter 15 måneder uten tilskuere slippes det i hvert fall inn en del, på Wembley får 22.500 lov å komme innenfor portene.

Harry Kane er kaptein og hærfører for England på hjemmebane. Foto: KEVIN QUIGLEY, REUTERS

«It’s coming home»

Men uansett hvordan du vrir og vender på det blir ikke EM 2021 som de foregående mesterskapene. Det blir et unntaks-EM på alle mulige måter.

I det tungsinnet kommer snikende på vei ned den nesten folketomme hovedgaten utenfor Wembley, hører vi nynning fra en kaffebar.

«It’s coming home, its’ coming home», nesten hvisker to yngre menn som tydeligvis jobber der.

De ler og synger videre:

«Thirty years of hurt, never stopped me dreaming».

Strofene fra en av tidenes beste fotballsanger, lansert før EM i 1996, står seg fortsatt godt.

For England har landslagsfotball siden VM-gullet på Wembley i 1966 handlet om bitre nederlag, knuste drømmer og likevel en solid dose håp foran neste mesterskap.

For håpet kan du aldri ta fra det engelske landslaget og deres fans.

Bukayo Saka spilte dart under sin pressekonferanse tidligere denne uken. Foto: NICK POTTS, REUTERS

Gazzas tårer og straffebom

Det er blitt sagt at England i store mesterskap alltid har fått oppdraget med å være brudepike, men aldri brud.

Det er ikke sant. De har fremstått langt verre enn det.

Det har handlet om oppblåste forventninger, om Gazzas tårer, Southgates straffebom, Beckhams utvisning. Det har handlet om Sven Göran Erikssons koseleir i 2006-VM – der koner og kjærester daglig møtte sine menn. Det har handlet om knallharde Fabio Capellos «straffekoloni» i Sør-Afrika i 2010 og om EM-laget i 2012 som slo leir i folkemylderet midt i Krakows hovedgate.

Selve bildet på England i mesterskap, var den totale ydmykelsen Island påførte dem i åttendedelsfinalen i forrige EM.

England i EM og VM er ikke en fin fortelling.

Men nå ... nå ... begynner forventningene om en opptur å bygges opp. I avisene leser vi om en harmonisk engelsk tropp. Det er ingen skandaler. Landslagssjef Gareth Southgate har løsnet opp tidligere rigide regimer. Selv har engelske medier bestemt seg for å frede sjefen, nesten uansett hvordan det går.

Spillerne stiller opp på intervjuer, de er aktive på sosiale medier, de byr på seg selv.

Men viktigst av alt: Det er mye talent i denne engelske troppen, spesielt offensivt. Spørsmålet er om de hadde trengt et par år til før laget virkelig gnistrer.

Det gjenstår å se.

«Ikke tiden for buing»

England ønsker å vinne EM hjemme på Wembley.

Men først og fremst handler den neste måneden om å gi sine 56 millioner landsmenn noe fint å samle seg rundt.

Eller som en av avisene skriver:

«Vi skal være der for dere selv om det går galt. I gjenytelse kan dere gi denne fotballgale nasjonen håp, samhold og kanskje litt moro. Dette er ikke tiden for buing, bare applaus. La oss si at vi møtes om mange år, ser oss tilbake og sier: Uansett hva 2021 kastet etter verden, den sommeren fikk frem det beste i oss alle».

Kanskje opplever vi EM-feber i den avsluttende uken med semifinaler og finale på Wembley. Mange håper og tror det.

For én egenskap kan du aldri ta fra engelskmennene: De slutter aldri å drømme uansett hvor mye smerte de har opplevd.