I snart halvannet år har fotballverdenen vært preget av pandeminakne tribuner og falsk supporterlyd. Det er lite å hige etter. Men ikke alt har vært negativt.
Fraværet av fans har også gitt en pause fra tåpelig oppførsel for åpen scene.
Spillerne har fått knele mot rasisme i fred. Men nå rulles vaksinene ut i høyt tempo, og tribunene fylles sakte, men sikkert opp. Freden er over.
Det har England-spillerne fått merke i opptakten til EM. Forrige ukes landskamp mot Østerrike var den første med hjemmepublikum siden 2019. Da spillerne satte seg ned på kne på Wembley, ble de møtt med buing.
Gjorde vondt
En liten gruppe av tilskuerne sto bak. Lydene fortalte likevel om et samfunn som er splittet, og en sport som har en lang vei å gå.
Opptrinnet gjentok seg før kampen mot Romania fire dager senere. Da ble riktignok buingen etter hvert overdøvet av applaus fra andre supportere.
For spillerne gjorde pipingen vondt.
– Jeg tror du må sette deg inn i hvordan det er å være en ung England-spiller som skal representere landet sitt, startet England-trener Gareth Southgate.
– Vi prøver alle å jobbe for likhet og støtte våre egne lagkamerater på grunn av hva de har opplevd i livet, men noen valgte å bue.
Hvorfor?
Hvor kommer behovet fra?
En tilskuer som valgte å bue, forklarer motstanden med at knelingen er en politisk agenda som «fokuserer på mørkhudede og hudfarge, når alle er England-fans uavhengig av hudfarge».
– Noen ser ut til å tro at buingen er rasisme. Det avviser jeg, sier han til Radio 1 Newsbeat, ifølge BBC.
Han kunne nesten like gjerne slengt på «All lives matter». Slagordet ble hyppig brukt av motstandere av Black lives matter, bevegelsen som for ett år siden spredte seg verden rundt etter politidrapet på George Floyd.
Men bevegelsen handler ikke om at svarte skal få særfordeler over hvite. Hele poenget er å utjevne forskjeller.
Det er det den amerikanske fotballspilleren Colin Kaepernick begynte å knele for i 2016. Det er det Premier League-spillerne har knelt for før hver kamp det siste året. Og det er det England-spillerne kneler for.
Buingen er et angrep på kampen for likhet.
Det burde også statsminister Boris Johnson forstå. I stedet frastår han fra å kritisere supporterne. Han er «mer opptatt av handling enn gester» og trekker frem jobben med en nylig rapport om rasisme i England. Den rapporten ble for øvrig bredt kritisert for å være splittende.
Samhold mot splittelse
Southgate forklarer at spillerne er lei av å måtte snakke om temaet. Selv fastslår han at han ikke har retten til å bli lei. Det er jo ikke han personlig som har følt rasisme på kroppen.
Men det har flere av spillerne hans. Raheem Sterling er én. Marcus Rashford er en annen. Bare det siste året har han fått slengt rasistiske meldinger mot seg i sosiale medier en rekke ganger.
Der har rasismen fortsatt å flomme mens tribunene har stått tomme. Selskapene bak plattformene fremstår uten reell vilje til å røske tak i problemet.
Nå skal stjernene spille for England i EM. Da dette landslaget fosset frem til VM-semifinale i 2018, ble de et symbol på samhold på tvers av etnisitet. Det ga håp for fremtiden i et Brexit-lammet land.
Den lille tilskuergruppen som buer, representerer derimot splittelse.
Paradokset
Det paradoksale er at buingen kan løfte betydningen av gesten. Det har nemlig vært grunn til å stille spørsmål ved om det fortsatt har en effekt, eller om det er blitt en tvangstrøye strippet for mening.
Crystal Palace-spiller Wilfried Zaha er blant dem som mener det. Han ser ikke lenger poenget med å knele så lenge de virkelige rasismeproblemene ikke blir tatt tak i.
Men før EM-åpningen mot Kroatia er det kanskje viktigere enn noen gang. Det har en gruppe tanketomme supportere sørget for.