– Velkommen hit te oss, så hyggelig å se dæ!

Per-Mathias Høgmo står utenfor sitt nye «hjem» i Entrepenadvägen 6 i Göteborg med en kaffekopp i hånden. Det flotte anlegget til BK Häcken skal utvides og bak ham er gravemaskinene i ferd med å rydde plass til en administrasjonsbygning som skal bli dobbelt så stor.

1. april 2020 var han i gang som seksjonsleder for topptrenerutdanningen i Norges Fotballforbund etter å ha kommet fra jobben som sportslig leder i Fredrikstad fotballklubb. Drøyt to måneder senere var han på plass i Sverige for å redde et kriserammet Häcken som lå sist i Allsvenskan. Nå er de på trygg grunn.

– Måtte du inn i manesjen og opp på hesten igjen, er det derfor du er her?

– Jeg har vært trener siden jeg var 30 år. Jeg er glad i dette yrket. Jeg hadde en del trenerforespørsler, men når denne dukket opp tenkte jeg at denne går jeg for. «Det er trener du er, du må ut å være trener», sa familien. Etter møtet med klubben så føltes det veldig riktig. Når lysten og motivasjonen er der, så er det lett å si ja.

– Krisesituasjon

– Hva er det med deg og Sverige? Djurgården lå sist, Häcken lå sist?

– Dette er et litt annet prosjekt, selv om det er mange likhetstrekk. Her var oppdraget å håndtere en krisesituasjon – som det var i Djurgården – men samtidig å starte en utvikling i en ny retning sammen med klubben. De har hatt et veldig etablert lag over tid med spillere med mye rutine. Nå handler det om å finne balansen som gjør at vi kan gjennomføre et generasjonsskifte og «matche» inn unge spillere samtidig som man ønsker å spille offensiv fotball. Det er litt krisehåndtering samtidig som vi må ta nok poeng slik at vi kan begynne å planlegge for fremtiden.

TRADISJON PÅ VEGGEN: På et møterom på treningsanlegget til Häcken henger et bilde fra en finale i Gothia Cup. Fotballturneringen er en grunnpilar i den svenske klubben som Per-Mathias Høgmo nå trener. Høgmos kontrakt er ut 2023. Foto: Jostein Magnussen

– Føler du at du har noe å bevise som trener?

– Nei, jeg har ingenting å bevise. Du er alltid der du er og det er den indre motivasjonen som er drivkraften. Her var det klubben som passet veldig godt. Den er offensiv, verdibasert og opptatt av utvikling.

– Er det en spesiell grunn til at du lykkes så godt når du krysser grensen?

– I Tromsø hadde vi jo fire superår, og i Fredrikstad bygget vi en god klubb. Med landslaget tok vi 1,9 poeng i snitt i EM-kvaliken sist.

– Ekstremt nær å lykkes

– Apropos landslaget, synes du selv du fikk en litt trist avslutning i jobben som norsk landslagssjef?

– Vi var jo så ekstrem nær ved å lykkes med det yngste laget. Det var et generasjonsskifte vi tok, og vi klarte å spille oss til en EM-kvalik. Hele nasjonen ønsket en fotballfest igjen og så lyktes vi ikke med det. Da ble det jo en nedtur for oss alle.

– Og når man feiler peker jo alle på treneren og prosjektet?

– Det lever jeg godt med. Det er jo bare å se på Nils Johan (Semb), Åge (Hareide), Drillo, meg selv og Lars (Lagerbäck). Det blir jo ofte litt tøffe avskjeder, sier Høgmo og ler vel og lenge før han innrømmer at «det tok jo litt tid å svelge skuffelsen».

– Fikk du mye hets da landslagsprosjektet havarerte?

– Nei, det synes jeg ikke. På landslagsnivå er det alltid stort engasjement, men når du er så nær å kvalifisere deg til et mesterskap da blir det sånn.

Slet med hjemlengsel

Per-Mathias Høgmo hadde en karriere i Sverige også før trenerjobbene i Djurgården og Häcken, som spiller i Norrköping på midten av 80-tallet.

– Det var en kort karriere. Jeg hadde sånn hjemlengsel på den tiden at jeg klarte ikke å forlate Nord-Norge. Det ble et snaut år, så dro jeg hjem, humrer nordlendingen.

Tilbake i Tromsø fikk han Tommy Svensson som trener. Han ble en stor inspirasjonskilde for Høgmo.

– Måten han kom inn og tok oss i TIL fra å være et litt direktespillende lag til å bli et som kunne styre fotballkamper. Det har jeg hatt med meg hele veien, i tillegg til en ambisjon om å styre fotballkamper, både på måten man spiller forsvar på, men også angrep.

– Blir sliten på et visst tidspunkt

Trenerfilosofien har gitt 61-åringen jobber i nord og sør fra den spede starten hjemme i Gratangen i 1989 via ni andre klubber og alt av landslag fra U15 opp til A-landslaget, inkludert kvinnelandslaget. Men hvor føler han at han har lyktes best?

– Jeg har vært heldig å få jobbe i flere spennende miljøer med mange dyktige mennesker. Alle har på sin måte vært lærerike og givende. Det er vanskelig å sette ting opp mot hverandre. Den siste Tromsø-perioden var jo kjempegøy. OL-gullet med landslagskvinnene var jo en «höjdare». Det var fire fantastiske år med kvinnelandslaget. Så tok jeg Tromsdalen opp til allnorsk fotball. Det var min første profesjonelle trenerjobb. Å ta Moss tilbake i Eliteserien var også en viktig milepæl. Med Rosenborg kom vi oss til Champions League og gruppespillet og gikk videre. Jeg føler jeg har vært heldig og har fått vært med på mye gøy så langt.

– Slutten på Rosenborg-oppholdet var kanskje ikke så hyggelig?

– Nei, og det er litt av utfordringen. Jeg gir så mye av meg selv i disse jobbene så man blir sliten på et viss tidspunkt.

Møtte veggen

– Da ble du syk?

– Jeg var utslitt. Jeg skulle gjøre alt på en gang og fungere som sportssjef og trener. Da ble jeg ganske sliten, for å si det mildt. Det lærte jeg mye av.

Han har også erfart at det er viktig å bryte opp det monotone treningsarbeidet med å gjøre andre ting – selv om det noen ganger kan bli latterliggjort. Høgmo har lest dikt for spillere, det har vært hoppet hekk, i Djurgården prøvde man ballett. På landslaget hentet han Lars Monsen inn fra skauen.

– Jeg har ikke gjort så mye sprøtt. Det er bare virkemidler for å bryte den monotone hverdagen. Dikt gir mentale ting, men også læring fordi guttene blir nysgjerrig. I Tromsø begynte jo spillere å skrive dikt selv. Det ble en intellektuell læringsdel i tillegg til at man bygget et lag. Det samme med ballett borte i Djurgården. Det var jo bare en happening. Folk sa han Høgmo driver bare på med dikt og ballett. Dette er lagbygging og denne typen har vi alltid prøvd på – enten det er å ta med Lars Monsen og gutta ut i skauen.

Her i Göteborg velger Høgmo en annen variant. Alle spillerne og de i støtteapparatet må gjennom en presentasjon.

– Vi er nesten 40 personer, og hver har en presentasjon av livet sitt, familien sin, hvor de har vokst opp. De må fortelle om kulturen de kommer fra. Det har blitt en fin greie. Når Daleho Irandust, som er en av toppspillerne her, forteller som kurder at han er en del av Kurdistan – den største menneskesamlingen i verden som ikke har eget land – så sitter jo guttene med lys i øynene og synes det er interessant. Det skaper læring. Det handler jo om å løfte mennesker og bli stolt av kulturen man kommer fra og er en del av. Å være fotballtrener handler om å håndtere ulik kulturell bakgrunn og smelte det sammen. Det er noe som trigger meg med fotballen, at det er en samlingsarena i en global industri som er i en ekstrem vekst.

Pendler to timer

Nå glemmer Høgmo kaffen et øyeblikk, for dette vesentlig for ham. Han ønsker å utvikle en kultur på og utenfor banen.

– Det handler om å optimalisere potensialet til den enkelte spiller. Det handler om å pushe den enkelte i støtteapparatet og seg selv slik at du har den «driven» til å ville bli bedre. Den er så viktig. I morgen må vi bli litt bedre, beskriver han.

Med spillere fra syv nasjoner går det i engelsk og «svorsk» på treningsfeltet.

– Det er noe av det mest givende med å jobbe i klubb, dette mangfoldet. Det er en berikelse.

Nå er Høgmo på jakt etter en leilighet i Göteborg. Så langt har han pendlet mellom Jeløya hvor han og kona Hilde bor og til treningsanlegget.

– Det tar bare to timer og et kvarter. Det går fint, og kona digger at jeg holder på med fotball.

PS! Søndag er det lokalderby når Häcken møter IFK Göteborg.

Rettelse: Det sto tidligere oppgitt i saken at Per-Mathias Høgmo tiltrådte stillingen som leder for topptrenerutdannelsen i NFF 1. april. Det korrekte er 1. april 2020. Dette ble rettet 29. august 2021, klokken 15.39.