Denne saken ble publisert 1. august, noen dager før Warholm tok OL-gull på 400 meter og satte verdensrekord i Tokyo.
Du skjønner det dersom du er oppvokst på Nordvestlandet. Det er bortimot naturstridig at en gutt fra det forblåste havgapet skulle hamle opp med resten av verden i en løpsøvelse i friidrett.
Han holdt ut i «regn og i blest», i sluddbyger og på hålkeføre. Han løp med piggsko på den glatte asfalten om vinteren. Han herdet seg med intervaller på en sandstrand fordi det ikke var noe sted å løpe innendørs.
Med enkle fasiliteter hadde eventyrgutten Karsten Warholm i utgangspunktet alle odds mot seg.
Men han klarte å gjøre det til sin fordel.
For Warholm hadde gode gener. Han hadde et enestående talent. Han hadde et godt lokalmiljø som trumfet fasiliteter. Han hadde en enorm vilje i treningsarbeidet. Og etter hvert fikk hundreårstalentet en trener som utgjorde den store forskjellen.
Slik var Karsten Warholms vei mot verdenstoppen.
Vant i dongeribukse
Ulsteinvik, sommeren 2003: Dimna IL arrangerte et gateløp rundt rådhuset i Ulsteinvik. I gutteflokken var det én som skilte seg ut: Karsten på 7 år. Han var ikke der for å løpe, han skulle kun se på og sto med hendene godt gjemt i dongeribuksen.
Men kameraten Kristian Dragsund Mork overtalte Warholm til å delta. Med startnummer 93 løp gutten i dongeribukse fra alle sammen på den 300 meter lange løypen rundt rådhuset.
Det var hans første løp, hans første seier, hans første gullmedalje.
Sunnmøringen var en vinner allerede i første forsøk.
For 7-åringen var det skjellsettende å oppleve alle dem som sto rundt løypen og heiet på ham. Det vekket følelser i ham, det ga ham lyst til å trene.
Det var også starten på en fortelling som kan få sine fineste linjer med et OL-gull på 400 meter hekk tirsdag morgen kl. 05.20.
Tenkte aldri på VM-gull
Bislett 14 år senere: Vi pratet om løst og fast innerst i hjørnet på en kafé ved Bislett stadion. Den relativt ukjente unggutten snakket om utvikling. Om karrierevalg. Om hvilken øvelse som egentlig passet ham best, 400 meter hekk eller 10-kamp. Om fremgangen det siste året, og om Bislett Games tre uker frem i tid.
– Kan du vinne VM-gull, spurte vi.
– Haha, det er ikke i mine tanker, svarte han.
– Men kan du ta medalje? forsøkte vi.
– Haha, vi fokuserer ikke på det.
Så sa 21-åringen:
– Nå må vi sette ting i perspektiv. Det er ikke 2017 eller 2018 som er viktigst, det er sluttsummen vi jobber mot, sa Warholm.
Med sluttsummen tenkte han og trener Leif Olav Alnes på OL i 2020 eller 2024.
– Jeg har god tid. Jeg må ikke noe nå, konkluderte 21-åringen.
Tre uker senere knuste han verdenseliten under Bislett Games.
To og en halv måned senere løp han inn til VM-gull i London.
Da forandret verden seg for sunnmøringen.
Gutten med det enorme talentet
Det var aldri noen tvil om at Karsten Warholm var i besittelse av et enormt idrettstalent.
Og det var fotball den unge gutten fra Ulsteinvik trodde han skulle bli best i. Men seieren i gateløpet rundt rådhuset endret på det. Han var nysgjerrig og trente allsidig. Han utfordret de voksne trenerne i jakten på hva som skulle få de viktige centimeterne eller hundredelene til å bikke i hans favør.
Warholm var god i løping, høyde og lengde.
Men det var ikke enkelt å bli god i friidrett i Ulsteinvik. På Nordvestlandet er det vær av alle slag. Det er langt flere dager med regn, vind og sludd, enn sol.
Spesielt om vinteren, da grunnlaget for sesongen skal legges, er det krevende.
Ettersom Dimna Idrettslag ikke fikk en egen hall før i 2015, måtte det tenkes kreativt i treningsarbeidet.
Løsningen ble den 300 meter lange Osnessanden. Intervalløktene ble lagt til sandstranden ved havgapet.
Det var praktisk, men samtidig en mulighet for å trene på et annet underlag. Å løpe i sanden herdet Warholm.
Spenst og styrke trente han i en liten gymsal i det som var et grendehus.
«Alle» så at Warholm hadde potensial. «Alle» trodde at Warholms allsidighet skulle gjøre ham til mangekjemper.
I 13–14-årsalderen var han landets beste i høyde og lengde. Men han var ingen barnestjerne i løping, på den tiden var flere jevnaldrende bedre eller like gode i Norge.
Likevel var det noe med steget og teknikken som gjorde at ungdomstrener Arve Hatløy så at Warholm kunne bli best i løping. Det falt veldig naturlig for gutten å løpe, han måtte bare trene enda mer og enda bedre.
«Et multitalent av de sjeldne»
Fredag 12. juli 2013: Aftenpostens sportsseksjon hadde oppslag om kvinnelandslaget i fotball-EM, Edvald Boasson Hagen i Tour de France og Vålerengas lokale talent Ivan Näsberg.
Men en liten notis nederst i hjørnet på side 19 fanget vår oppmerksomhet:
«Stortalent tok VM-gull».
17-åringen Karsten Warholm hadde vunnet gull i 8-kamp under U18-VM i Ukraina. Poengsummen 6451 var kun 40 bak verdensrekorden til Jack Stein.
«Warholm er et multitalent av de sjeldne», leste vi.
De neste årene vant Warholm nesten alt han stilte opp i av konkurranser i alle øvelser i aldersbestemte klasser.
Sunnmøringen ble en gullgrossist i ung alder.
Nå handlet det om å ta steget opp i de voksnes rekker. Talentet måtte «spisses».
Møtet med «Doktor Sprint»
Teamet rundt Warholm ble tipset om «Doktor Sprint». Trener Leif Olav Alnes var mannen bak blant annet sprinteren Geir Moens enorme fremganger på 1990-tallet.
Det ble full klaff i første møte på Ivar Aasen-hotellet i Ørsta i 2015. Alnes likte familien Warholms verdier, familien Warholm likte Alnes’ pedagogiske tilnærming.
Like viktig: Begge parter var enige om nøkkelordet utvikling, ikke kjappe beslutninger og hastige resultater.
Planen var å kvalifisere unggutten til Rio-OL året etter, det ville gi viktig læring.
Alnes så at det var vanskeligere å komme seg til Rio som mangekjemper enn hekkeløper. Av to årsaker:
1: I overgangen fra junior til senior ble både spyd, diskos og kule tyngre. Og det var Warholms problemøvelser.
2: Alnes selv kunne løping betydelig bedre enn kast. Han så også med én gang at Warholms steg var perfekt til å løpe 400 meter med 10 hekker underveis. Men de måtte jobbe mye med teknikken.
Ga ikke opp mangekamp
Teknikken falt mer og mer på plass. På under ett år forbedret Warholm sin personlige rekord på distansen med 2,47 sekunder.
20-åringen Warholm var niende beste løper på 400 meter hekk i Rio-OL. De fleste eksperter var enige i at det var øvelsen for Warholm.
Gutten selv var ikke helt enig i det da han forlot forrige OL, han så fortsatt på seg selv som mangekjemper. Da vi møtte ham før sesongen 2017 hadde han fortsatt ikke helt gitt opp 10-kampkarrieren.
Men resultatene på 400 meter hekk den sommeren endret på det. To Diamond League-seire og VM-gull på 400 meter hekk gjorde at han skrotet planen om mangekamp.
Han hadde funnet sin øvelse.
Og siden det har vi andre snakket om OL-gull i Tokyo. Selv har Warholm og Alnes tviholdt på læresetningen «godt gjort er bedre enn godt sagt». Den kan være kjedelig når den er blitt fortalt mange nok ganger.
Men for Team Warholm har den fungert.
Og det er tross alt det viktigste.