En stor, svart bil kom rundt svingen og parkerte ved et luksushotell.
Ut steg tre menn – alle rundt to meter høye. NBA-stjernene Jrue Holiday, Devin Booker og Khris Middleton hadde akkurat ankommet Tokyo i et privatfly.
Uansett utfall her i Japan reiser de hjem til millionlønninger og store villaer.
Tennisstjernene Novak Djokovic og Naomi Osaka håver på sin side inn mer enn 300 millioner kroner i året, ifølge Forbes.
Men slik er hverdagen for de aller færreste av OL-utøverne her i Tokyo. Selv om Den internasjonale olympiske komité (IOC) rapporterte om rundt 5 milliarder kroner i inntekter i 2020.
Direktør Rob Koehler i den globale utøverorganisasjonen Global Athlete er sterkt kritisk til fordelingen av OL-inntektene.
– Det blir feil at majoriteten av utøvere og familiene deres finansierer årevis med trening, reiser og utstyr for å konkurrere i en multimillard-industri, som OL er, sier Koehler til Aftenposten.
OL-draktene er en protest mot seksualisering. Det er bare ett problem, mener norsk TV-ekspert.
«Lever fra hånd til munn»
Da Marie Rønningen (27) og Helene Næss (30) satte ut fra Enoshima-havnen tirsdag, ga det store personlige øyeblikk – deres første deltagelse i selveste OL.
Veien hit har vært lang. Knallhard innsats hver eneste dag ligger bak. Men rike blir de ikke. «De lever fra hånd til munn», beskriver trener Thomas Guttormsen.
Rønningen bor fortsatt hjemme hos foreldrene. Næss har måttet leie ut leiligheten til en venninne. Når hun er hjemme, sover hun på sofaen.
– Vennene mine legger bort penger og sparer. Blir de syke, får de sykepenger. Vi får ikke noe sånne ting. Man føler man detter litt bort fra voksenlivet mange andre lever, sier Næss, før hun legger til:
– Men samtidig så ville jeg ikke byttet dette livet heller.
Rapport: 4,1 prosent går til utøverne
En rapport fra Global Athlete og Ryerson University fra 2020 undersøkte hvor mye av pengene til IOC som havner hos utøverne.
I rapporten står det at:
0,5 prosent av IOCs inntekter går direkte til utøvere
4,1 prosent av inntektene havner hos utøverne gjennom andre ledd (for eksempel nasjonale olympiske komiteer). Dette inkluderer for eksempel stipender og medaljebonuser
Koehler kaller dette systemet «ødelagt og feil».
– De viktigste aktørene, utøverne, fyller stadion og tiltrekker seg sponsorene. Likevel får de ingen kompensasjon for å delta i OL, sier Koehler i Global Athlete.
IOC mener regnestykket som ender i 4,1 prosent er feil, fordi mye av pengene til IOC kommer utøverne til gode.
– IOC distribuerer 90 prosent av alle inntektene fra OL til å hjelpe utøvere og utvikle sporten på verdensbasis, skriver IOCs kommunikasjonsteam i en epost til Aftenposten.
Dette inkluderer finansiering av selve OL, internasjonale sportsorganisasjoner, nasjonale olympiske momiteer og Verdens Antidopingbyrå (WADA).
«Hvorfor ikke?»
Koehler skiller imidlertid mellom penger til utøverne og penger til systemene rundt.
Han mener at selv om mye av pengene kommer utøvere til gode, bør de også kompenseres direkte.
– Penger flyter til internasjonale særforbund, til kontinentale olympiske komiteer, nasjonale olympiske komiteer, the Olympic Channel, IOC Museum Network og the Olympics Studies Centre, men ikke direkte til utøvere. Hvorfor ikke?
Koehler viser til en undersøkelse som viser at mange OL-utøvere har gjeld, og trenger økonomisk støtte fra familiene sine.
– Hvorfor har utøvere som er drivstoffet i en multimillioner-bransje, gjeld? Det er derfor de trenger mer penger, sier Koehler.
Norsk idrettstopp er uenig
Norges toppidrettssjef Tore Øvrebø har også innvendinger mot regnestykket Koehler setter opp.
– Det er en legitim, men noe søkt, problemstilling. Den overforenkler en kompleks helhet, sier Øvrebø.
Hans argument er at mye av pengene kommer utøverne til gode, selv om det ikke går rett i lommene deres.
– Skal man øke delen som allerede går direkte til utøverne, og dermed redusere finansieringen til organiseringen av idretten, spør Øvrebø retorisk.
Han sier at en stor del av IOCs inntekter går til nettopp toppidrett internasjonalt, også til utviklingsland. Det handler om en balanse, ifølge Øvrebø.
– Idrettsorganisasjonene er avhengige av finansiering. For finnes det ikke en roklubb, kan du ikke drive med roing. Finnes det ikke et internasjonalt roforbund, blir det ikke arrangert internasjonale konkurranser, sier Øvrebø.
Poenget hans er at penger som går til forbund og klubber, kommer utøverne personlig til gode.
Ringen på venstre sko forteller hva Camilla Herrem savner mest av alt
– Ikke et IOC-ansvar
Rønningen og Næss er i verdenseliten og får inntekter fra sponsorer. I tillegg får de stipend fra Olympiatoppen. Men seiling på toppnivå er dyrt.
Næss sier hun håper gode prestasjoner kan gjøre sponsorer mer interesserte.
Men at mer penger skulle komme fra IOC, har hun ikke tenkt på.
Øvrebø understreker at det ikke er greit at OL-seilernes økonomi er som den er.
– Men det er ikke et IOC-ansvar. De arrangerer lekene. Det er et ansvar for Norge som nasjon og oss som idrettsorganisasjon, sier Øvrebø, som legger til at Olympiatoppen har tatt flere initiativer for å løfte finansieringen av topputøvere.