Det var helt naturlig at Shelly-Ann Fraser-Pryce hadde en hånd på det jamaicanske flagget under OL-innmarsjen. Hun er nå én av verdens største friidrettsprofiler og favoritten til å vinne sitt tredje OL-gull som klodens raskeste kvinne. Men veien dit har vært lengre enn for de fleste som når til topps. Mer om det senere.
Tidlig i juni hadde 34 år gamle Shelly-Ann Fraser-Pryce los på Florence Griffith Joyners 33 år gamle verdensrekord. 10,64 er den nest raskeste tiden en kvinne har løpt 100 meter på i historien. I forsøket på OLs første friidrettsdag gikk hun selvfølgelig enkelt videre til neste runde.
For 16–17 år siden var det ikke i hennes tanker.
– Jeg så aldri på meg selv som olympisk idrettsutøver. Jeg trodde aldri at jeg skulle bli en profesjonell idrettsutøver. Jeg bare gjorde det, jeg tenkte ikke. Når jeg ser hva jeg har oppnådd, må jeg fortsatt klype meg i armen fordi jeg ikke klarer helt å tro på det, fortalte hun til BBC like før OL.
Fra Kingstons slum
Hennes historie er av det klassiske slaget etter malen fra utallige filmmanus kokt sammen i en by på USAs vestkyst. Fra fattigdom til berømmelse og rikdom.
Det er lenge siden den smilende sprinteren med stadig nye hårfarger og tilnavnet «Pocket Rocket» løp barbeint rundt i Kingston på Jamaica. Pocket fordi hun er relativt liten til sprinter å være, rocket fordi hun er så eksplosiv i starten.
– Det var et tøft, tøft område.
Shelly-Ann Fraser-Pryce fortalte om oppveksten sin i et intervju på en jamaicansk TV-kanal. Hun, fattigjenta fra Waterhouse i Kingston, er ikke blitt mindre stor i hjemlandet etter at sprintkollega Usain Bolt la opp.
Skammet seg over fattigdommen
Oppveksten med en kjærlig mor og en fraværende far var langt fra enkel. Waterhouse-bydelen kan greit få betegnelsen slumområde herjet av gjengkriminalitet.
– Jeg skjønte ikke at vi var fattige før jeg fikk høre om hvordan andre bodde og hva de spiste.
Hun forteller om barndom og oppvekst i et intervju med Yendi Phillips, tidligere Miss Universe fra Jamaica, nå TV-personlighet. Hjemmet var ikke stort mer enn et rom, noen senger og en tønne med duk som bord.
– Jeg skammet meg virkelig over at vi var fattige.
Moren slet for å skrape sammen nok til at familien kunne fremvise en viss anstendighet og at Shelly-Ann og de to brødrene fikk en utdannelse. Penger skaffet hun seg fra gatesalg.
Når det virkelig knep økonomisk, sendte moren gatesalgsvarer med Shelly-Ann på skolen som hun kunne selge.
– Jeg solgte søtsaker til elevene og undertøy til lærerne slik at jeg hadde penger til lunsj, fortalte hun i intervjuet.
Avsløringen får henne til å le høyt og lenge. Noe hun ofte gjør.
– Hvis du vil oppnå noe, må du investere og jobbe hardt, sier hun.
Livsendrende
I 2017, året etter den skuffende bronsen i Rio-lekene, ble hun mor for første gang til en gutt som fikk navnet Zyon. En livsendrende opplevelse for 34-åringen.
– Løpingen var livet for meg. Jeg hadde satt trening og konkurranser foran alt annet. Og så kommer Zyon inn i livet vårt. Nå er det han som går foran alt. Jeg tror aldri jeg vil være i stand til å elske noen slik jeg elsker ham. Før kunne jeg være en følelseskald person. Litt kynisk. Zyon har brutt den muren som jeg hadde bygd rundt meg.
Vasket løpetightsen mellom øktene
Løpingen kom litt etter litt for den lille jenta fra Waterhouse. Til å begynne med var det ikke aktuelt å kjøpe løpesko. Hun trente barbeint.
– Jeg hadde bare ett løpeantrekk. Jeg vasket det etter morgentreningen slik at jeg hadde rene klær til ettermiddagsøkten, har hun fortalt.
Et visst talent måtte noen ha skjønt at hun hadde.
Hun var i ferd med å bli den raskeste jenta. Og da hun ble såkalt high-school champion fattet den legendariske friidrettstreneren Stephen Francis og klubben som han styrte frem til 2017 – MVP (Maximising Velocity & Power), interesse.
– Jeg hadde mange tilbud om stipender, også fra utlandet. Men jeg var fornøyd med den seieren jeg allerede hadde fått.
Og så strøk hun i matte. Moren ville at hun skulle på college. Hun tok opp igjen matten, lot seg innrullere i MVP. Resten er historie.
Comebacket
Hun kom til OL i Beijing i 2008 som 21-åring. Hun hadde ristet av seg all tvil. Nå skulle hun ut på den aller største scenen.
Det gikk på første forsøk. Hun vant foran to lagvenninner Sherone Simpson og Kerron Stewart. Historien gjentok seg i London i 2012. Nytt gull. Men da hun skulle fullføre sitt hat trick i Rio fire år senere, ble det stang-ut. Bare bronse.
I stedet ble det barnefødsel året etter. Mange trodde hun kom til å avslutte karrieren der. Hun tok ett år fri uten press.
– I 2018 var jeg tilbake. Kanskje kroppen trengte den hvilen. Jeg har alltid jobbet hardt, men det var mentalt krevende, har hun fortalt.
I Tokyo kommer hun til å få konkurranse om gullet fra lagkamerat Elaine Thompson-Herah-Herrera og Storbritannias Dina Asher-Smith. Men Usain Bolt har bare én favoritt.
– Hun har overtaket på grunn av sin rutine. Shelly-Ann Fraser-Pryce vinner, tippet sprintlegenden til The Guardian før OL.
Kong Haralds OL-eventyr startet i Tokyo: – Han var så jordnær og hyggelig