Landslagsutøveren fikk et ultimatum av venninnene da hun var syk. Det ble et viktig vendepunkt.

I en alder av 32 år er skøyteløperen Marit Fjellanger Bøhm tatt ut i landslagstroppen for første gang. Hun som har vært i skyggen av de beste, eller «dritten i midten», som hun kaller det selv, fikk gjennombrudd med to bronser i lagtempo i verdenscupen sist sesong.

Skøyteforbundet brydde seg ikke om alder, kun ferdigheter, og tok henne inn i det gode selskap.

Bøhm har også bidratt til at forbundet torsdag lanserer prosjektet Iglo. Målet er at unge utøvere ikke skal gå i den samme fellen som henne, ved å få problemer med inntak av mat.

Har du lest denne om veien videre etter et nederlag?

Det startet umerkelig

Bøhm er utøveren fra Stavanger som aldri ga seg, til tross for at hun hadde noen tunge år med spiseforstyrrelser. Alt på grunn av hentydninger om at hun kanskje burde kvitte seg med noen kilo, bli lettere, se bedre ut.

19-åringen hadde gått på skøyter i en by som var langt fra noen skøyteby. Så kom ishallen i Sørmarka i 2010. En ny verden åpnet seg, med trening innendørs og tilgjengelig is store deler av året. Klubben kunne tilby et enda bedre opplegg.

Men så var det dette som ungjenta lurte på: Kunne det være slik at hvis hun bare gikk litt ned i vekt, ville hun bli enda bedre?

Etter en stund tenkte hun: «Vel, jeg skal jeg vise dem.»

– Det blir som en snøball som bare blir større og større. Først kutter du ut noe mat og tenker at «oi, det klarte jeg fint». Så kutter du ut mer ...

Marit Fjellanger Bøhm tar noen sekunders tenkepause.

Perioden da hun hadde maten som sin motstander er litt tåkete. Det å greie seg med et minimum av mat – hun husker i alle fall at hun var fornøyd med seg selv. Det var på en måte en seier over seg selv det også. Tankene på hvilke signaler hun sendte ut, ble skjøvet bort.

Vekten gikk ned. Betydelig.

– Ett år kom jeg på sommerisen som et skremmeskudd. De som er glade i meg fikk sjokk, sier hun.

Bøhm forteller om de to stemmene i hodet. Den ene sier at det er lurt ikke å ta til seg mat. Den andre sier «du bør spise».

– Jeg vet at jeg ikke så bra ut, som et skjelett, men så har du en konkurranse med deg selv, og de to stemmene som slåss mot hverandre. Det var ikke den rasjonelle delen av meg som hadde kontrollen.

– Du ser sykt bra ut!

Livet ble på mange måter ensomt for skøyteløperen, som også studerte økonomi. Noen venner ble borte, fordi de syntes det var så tungt å være sammen med henne. Trening og mat styrte hverdagen på en slik måte at det sosiale livet ble vanskelig å opprettholde.

Andre som ikke visste bedre sa «Marit, du ser så sykt bra ut!». Kommentarer som helt sikkert var godt ment, men som ble mottatt med en følelse av «tvang» og motivasjon til å fortsette.

De skulle visst.

De få gangene hun var med på sosiale ting, var det med en følelse blandet av frykt for å ikke orke lenger enn 30 minutter og en merkelig tilfredshet hvis hun ikke orket. Da hadde hun spist «lite nok».

Det var vondt for dem som var rundt. Bøhm husker spesielt en gang hun var med venninner og fikk latterkrampe. Da gråt venninnene hennes. De hadde ikke sett henne le på kanskje ett år.

Når gleden blir borte

– Det er det som er det verste med å havne i en slik vond spiral, at gleden forsvinner, og det bare er et mekanisk liv som står igjen, sier Bøhm.

Det ble et vendepunkt da noen venninner som kom tilbake til Stavanger i juleferien slo alarm. De så den store forandringen, noe de som hun var sammen med til daglig ikke hadde muligheten til å se på samme måte. For dem var endringen gradvis.

Bøhm var i ferd med å smuldre bort. Hun fikk et ultimatum: Bli bedre, eller så tar vi kontakt med noen som kan hjelpe deg. Hun ble ikke bedre.

Kontakt ble etablert med foreldre og hjelpeapparat. Bøhm vil gjerne ha frem at foreldrene selvsagt hadde vært bekymret for datteren sin, men som hun sier:

– De var egentlig maktesløse. Det var jeg som hadde makten. Og unnskyldningene. Som at jeg ikke skulle ha middag, fordi jeg sa at jeg hadde spist på skolen. Det stemte ikke.

– Hvordan presterte du på skøyter i de årene?

– Det var ikke mye å skryte av. En ordentlig skøyteløper har muskler å by på. Samtidig er det en fare i idrett, for noen opplever fremgang hvis de blir tynnere. Det går lettere, men sånn er idretten skummel. Man kan få en positiv boost, men så blir det negativt til slutt.

Snuoperasjonen

Bøhm bestemte seg for å gjøre friske ting. Hun ville ikke ha det sånn. Hodet ble snudd i retning: «Det er kanskje ikke så gøy å spise dette måltidet, men blås i det og bare gjør det.»

Hun orket ikke tanken på alternativet – å bli innlagt.

Det tok lang tid å bli bra. Og som hun sier:

– Jeg må leve med det resten av livet, i den forstand at hvert måltid er til vurdering. Heldigvis faller jeg ned på den rette siden.

Tanken som sto sterkest i hodet gjennom snuoperasjonen, var den kjensgjerning at vi mennesker bare lever én gang. Hun ville leve det livet til det fulle, med alle gleder og utfordringer det har å by på.

Den ferske landslagsløperen har bestemt seg for å være åpen. Derfor er hun så glad for at Norges Skøyteforbund på Hamar torsdag lanserer Iglo.

– Det er et problem i idretten og skummelt at så få tør å si noe, mener hun.

Ex-løpere er med

Tidligere skøyteløpere Hege Bøkko og Ida Njåtun har involvert seg i Iglo-prosjektet.

– Vi ønsker å skape åpenhet og bevisstgjøring rundt dette med mat og følelser og håper at dette skal bidra som et forebyggende prosjekt, sier Bøkko.

Hun ønsker at løpere skal åpne seg raskere og føle seg tryggere, dersom vanskelige tanker om mat og kropp dukker opp. Trenere, støtteapparat og foreldre skal også bevisstgjøres når det gjelder hvordan man skal forholde seg til slike utfordringer i idretten.

– De yngre må få innblikk i temaet

President Mona Adolfsen i Skøyteforbundet peker på at hele samfunnet har økende utfordringer når det gjelder unges forhold til mat og kropp og at dette også gjenspeiles i idretten.

Skøytesporten er intet unntak.

Hun lover at prosjektet skal vare.

– Dette må holdes i hele tiden. Ikke minst må de yngre utøverne få et innblikk i dette temaet.

Adolfsen sier at hun og styret i Skøyteforbundet ønsker å ta ansvar. Derfor mener hun Iglo kommer til rett tid.

– Vi er en isidrett. Iglo er et sted som er trygt, stabilt og hvor det er rom for alle. Alle skal kunne komme dit og fortelle hvordan de har det, uavhengig av alder og sportslig nivå.

Adolfsen synes Bøhm er tøff.

– For oss er det viktig å vise at dette ikke er spesielt i skøyter, men samtidig erkjenne at problemet også eksisterer hos oss. Da må vi ta tak i det.