Vebjørn Rodal finner ingen argumenter som kan få ham til å skifte mening i høydehusspørsmålet, uansett hvor mye Gjert Ingebrigtsen snakker for endring.
I den pågående debatten har den suksessrike og engasjerte trenerpappaen markert seg aller sterkest.
Det er ved første øyekast lett å la seg overbevise av ham.
«Velger du å slåss for høydehus, da leter du etter snarveier»
Ingebrigtsen pekte blant annet på dobbeltmoral da langrennskomiteen sa nei til oppheving av forbudet. Han viste til at norske skiløpere fortsatt går med helse- og miljøfarlige fluorprodukter under skiene.
Det er en argumentasjon som, hvis en tenker etter, blir pussig. Særlig når skisporten i tillegg legger ned en stor jobb for å bli kvitt fluorproduktene. At det fortsatt ikke er mulig å gjennomføre et fullstendig fluorforbud forsvarer ikke at man opphever forbudet mot kunstig høyde.
Der Ingebrigtsen justerer opp volumet i debatten, benytter Rodal i større grad hviskestemmen. Ofte er det slik at man ikke trenger å rope hvis man sitter på de beste argumentene.
For første gang i denne runden av debatten uttalte Rodal seg til Adresseavisen før helga.
Rodal står for tidenes kanskje største enkeltprestasjon i norsk idrett. Det er ikke vesentlig i debatten, men det gir ham i hvert fall en viss tyngde. Rodal har også bevist at det er mulig å bli best i verden, i en verdensidrett, uten å bruke høydehus.
Reagerer sterkt på forslag. - Helt absurd
Det samme har en rekke norske utøvere gjort etter at forbudet kom på plass i 2003.
Rodal er en like klar motstander av kunstig høyde nå som da han mente Bjørn Dæhlie jukset i 1997. Mellomdistanseløperen sto rakrygget den gangen, til tross for at utspillet skapte enormt spetakkel før ski-VM i Trondheim. Rodal var trygg på sitt ståsted, slik han også var da Ingebrigtsen tok kontakt i håp om å få den gamle OL-mesteren til å snu.
- Vi avsluttet den telefonsamtalen med å være akkurat like uenige som da vi begynte, forteller Rodal.
For hva er det egentlig som har endret seg i norsk idrett siden 2003? I begrunnelsen het det at idrettsbevegelsen ville dø som samfunnsbevegelse i sin nåværende form hvis det ikke ble rensket opp i konkurranseidrettens gråsoner.
Det har vært forbudt i 18 år. Derfor vil hun gi Klæbo muligheten
Begrunnelsen gjelder fortsatt.
Den gangen for 18 år siden ble det pekt på at vanlige folk ikke har noen forståelse for norske idrettslederes og utøveres ekstreme utnyttelse av alle såkalte lovlige midler for å vinne.
Vil vi se dem med gassmaske i Bymarka?
«Det er uhyre viktig av flere grunner at idretten tar stilling og er klar og tydelig når det gjelder etiske grenser for hva man tillater at våre utøvere utsetter seg for», het det.
Er ikke dette uhyre viktig lenger?
Jeg vil si det er viktigere enn noen gang.
Som Rodal har jeg problemer med å se at det har kommet nye, tungtveiende argumenter i debatten. Det blir pekt på at andre land ikke har fulgt etter Norge, at vi blir stående alene med forbudet og at det blir urettferdig for norske utøvere.
Slår knallhardt tilbake: Gjert Ingebrigtsen mener Vebjørn Rodal er bitter
Hvis norsk idrett mener en gråsone som manipulert høyde fortsatt kan bidra til at idrettsbevegelsen vil dø som samfunnsbevegelse i sin nåværende form, tåler vi fint å stå alene.
Hvis dette argumentet ikke lenger gjelder, vil jeg gjerne høre begrunnelsen.
På tide å minne om hvorfor Rodal mente Dæhlie jukset
Rettferdighetsargumentet blir for lett. Det er umulig å gi alle utøvere likt utgangspunkt. Om manipulert høyde blir tillatt, er det enkelt å finne nye aspekter i toppidretten som kan oppleves som urettferdig: Økonomi, naturlige høydeforhold, oppvekst, kunnskap, tilgang til snø, is, gress og hallflater.
Siden vedtaket i 2003 har fokuset på klimaendringene økt. I argumentasjonen for å oppheve forbudet er nettopp dette poenget trukket frem. Det kan være et argument, men er alle aspekter rundt klimaregnestykket belyst? Hvilke klimakostnader er knyttet til drift av høydehus, for eksempel?
Økt profesjonalisering og større pengefokus har bidratt til å øke avstanden mellom det som foregår på breddenivå og i toppen av idretten, både her til lands og internasjonalt. Superligafiaskoen i fotball viste at det hadde gått for langt.
Hvis det ikke bare blir godtatt, men også vanlig, at norske topputøvere benytter seg av manipulert høyde i jakten på enda bedre prestasjoner, vil dette gapet bli større.
Mener du virkelig dette?
Utstyrshysteriet i idretter som eksempelvis langrenn kan virke avskrekkende på foreldre som skal velge aktiviteter for sine barn. Det enorme fokuset på ski og smurning gjør det enklere å velge aktiviteter som krever mindre både av penger og kunnskap. Det er én av flere årsaker til at fluor raskest mulig må bort fra skiidrettene.
Slikt skaper klasseskille og en idrett som ikke er for alle.
Med manipulert høyde kommer ytterligere et moment som gjør det verre for folk flest å identifisere seg med toppidretten. Inntrykket blir lett at toppidrett i enda større grad enn før ikke henger sammen med barnas aktivitet i ballbingen, skileiken eller svømmehallen.
Det gir barn og deres foreldre enda et argument for å velge bort idretten, i en tid der vi gjerne heller skulle ha hatt flere argumenter for.
Det har ikke norsk idrett råd til.