Hun scoret sitt første mål i Toppserien som 17-åring tilbake i 2006. Når hun lørdag ettermiddag går på banen når Vålerenga serieåpner hjemme mot gamleklubben Avaldsnes, gjelder ett mål for sesongen: Å bli toppscorer igjen.

Det har hun klart i 2006, 2011 og 2013, og hun var bare ett mål unna den tittelen i fjor.

– Det har vært målet hver eneste sesong siden 2007. Som spiss eller angrepsspiller så er jobben din å score mål og legge til rette for andre. Det blir ofte slik at en spiss sine prestasjoner blir målt på scoringer. Da er det naturlige målet å score flest mulig, forteller Thorsnes fra tribunen på hennes nye hjemmebane i Oslo.

Her ble hun presentert som en førjulspresang i fjor.

– Hos oss skal hun få lov til å være den goalgetteren vi alle vet hun er, forkynte trener Jack Majgaard Jensen. Han ville ha Thorsnes som ren spiss – og bare det.

Derfor var det et enkelt valg for 32-åringen å dra til Oslo. I andre klubber har hun spilt midtstopper, back og på midtbanen. Det har gått på bekostning av «spiss-kompetansen».

– Jeg har alltid sagt at det er spiss jeg vil være. I ettertid må jeg si at jeg har vært for snill og sagt at jeg kan spille i andre posisjoner. Jeg har kanskje vært litt dumsnill. Dermed har jeg ikke fått rendyrket spissrollen 100 prosent. Det kan hende jeg hadde vært bedre som angriper hvis jeg alltid hadde hatt den rollen.

Thorsnes anvendelighet ble et «problem» for henne før VM i Frankrike. Da spilte hun midtstopper i Toppserien helt frem til mesterskapet. Dermed var hun heller ikke noe førstevalg i spissrekken da alvoret startet.

STILSTUDIE: Elise Thorsnes sjekker høyreslegga før seriepremieren mot Avaldsnes. Foto: Bjørn S. Delebekk

– Sånn sett burde jeg ha stilt krav tidligere. Jeg tror jeg kunne ha vært enda bedre hvis jeg hadde spilt spiss i 14 år.

– Du har også spilt back på landslaget, ville du vært foruten den opplevelsen?

– Nei. På landslaget har jeg min beste og verste kamp som back. De to beste var mot USA og en mot Nederland i 2017. I den ene kampen fikk jeg trenerens vimpel som beste spiller.

Den verste er ikke noe å prate om ...

– Man kan jo også se på det slik at jeg er en allsidig spiller som kan brukes på flere plasser og beherske ulike roller. Det er også greit å ha den erfaringen som forsvarsspiller for da vet du som angrepsspiller hva som er «ekkelt» for motstanderen, sier Thorsnes.

Selv med ulike vikariater som forsvars- og midtbanespiller har hun scoringsrekorden i Norge hva gjelder seriemål. Thorsnes står med 178 og går for 200. Det er et rundt og fint tall.

– Tar du på deg et større ansvar når du er 32 år og kommer til en klubb som en rutinert landslagsspiller?

– Jeg er ikke den som roper høyest med mindre jeg blir forbannet. Som type er jeg stille og beskjeden. Jeg prøver å gi råd og tips innimellom, men aller helst prøver jeg å lede med kroppsspråket snarere enn verbalt. Jeg har mest rutine og erfaring og må bidra med det jeg kan.

– Du er på tampen av din fotballkarriere, er det ikke litt kjipt å være «på hell» når det skjer så mye positivt i og rundt kvinnefotballen?

– Det er det. Jeg skulle ønske at denne utviklingen hadde kommet litt før, men samtidig, det er ikke økonomi eller publikum som har drevet meg. Det har alltid vært en indre «drive» om å prestere og vinne noe sammen med lagvenninner. Det er selvsagt kjipt når en ser den utviklingen, at man kunne hatt det sånn i 15 år i stedet for de tre siste. Å spille for litt fullere tribuner samt å leve av fotballen, det er en veldig positiv utvikling som vi har ventet noen år på, innrømmer Thorsnes.

MILEPÆL: I mai 2006 fikk Elise Thorsnes sin landslagsdebut. Her er hun sammen med Isabell Herlovsen (t.h.) i en kamp mot Serbia og Montenegro. På bildet til høyre står Thorsnes med det synlige beviset etter å ha blitt kåret til årets unge fotballspiller av NISO - også det i 2006. Foto: NTB/VG

Hun blir 33 år i august, men har kontrakt med Vålerenga også neste sesong. Det er ikke sikkert at hun gir seg med toppfotballen som 34-åring.

– Jeg har sagt at så lenge kroppen fungerer og motivasjonen er på plass så har jeg lyst til å holde på. Skjønt, jeg registrerer at andre spiller på min alder legger opp. Da begynner du å tenke at kanskje burde jeg gjøre det samme. Når jeg ikke gjør det så er det fordi jeg føler jeg har noen gode år igjen i meg. Den dagen jeg føler jeg ikke henger med eller presterer slik jeg har gjort de siste årene, så er det kanskje på tide å gi plassen til noen som er yngre og som har karrieren foran seg.

15 år i toppfotballen har kostet. Det begynner å bli noen skavanker, innrømmer Thorsnes. Tre operasjoner har det blitt, og ytterligere to venter den dagen hun legger opp.

– Skadene vil henge ved resten av livet, men jeg skal prøve å stoppe slik at jeg kan holde meg aktiv etter karrieren. Jeg har lyst til å gå på ski, klatre og drive med litt ekstrem-sport når jeg er ferdig. Det har kostet, kan du si, men det har vært verdt det.

Får «kick» av fotballen

Men spør du hvorfor en som har opplevd så mye i fotballen fortsatt holder på, kommer svaret raskt.

— Det er det «kjekkaste som finst», fastslår hun på sognemål. – Når du har en dårlig dag på trening så blir jeg påvirket. Jeg bryr meg fortsatt fordi jeg har oppriktig lyst til å bli bedre. Jeg er ikke fornøyd med å være med på trening og gjøre det som treneren sier. Jeg vil prestere, og jeg tror ikke du får de følelsene så mange andre plasser enn på en fotballbane. Det er mange idrettsutøvere som sliter med å få det samme «kicket» som idretten gir deg og det «kicket» ønsker jeg å ha en stund til.

– Men fortsatt må du «pushes» rundt?

– Sånn har det alltid vært, men jeg er mer seriøs, legger ned den treningen som trengs og legger til rette for at jeg skal være den beste versjonen av meg selv hver dag - uansett. Jeg har ikke firet på de kravene.

De samme kravene skal forhåpentligvis også gi henne flere landskamper. Hun står med 126 (21 mål) etter debuten en maidag i 2006.

– Det kommer et mesterskap til neste år og så er det VM i Australia og New Zealand året etter. Jeg har lyst til å være med der. Det hadde ikke gjort noe om jeg kunne avsluttet karrieren i Australia som er mitt andre hjem.

Akkurat nå er Intility Arena hennes andre hjem. Og når hun ikke er der studerer hun coaching og idrettspsykologi på Norges idrettshøgskole.

Det skal forhåpentligvis sette henne i stand til å være med på den positive trenden i kvinnefotballen også etter hun setter karrierepunktum.

– Jeg vil fortsette innen fotballen. Kanskje jeg får oppleve det som trener eller massør eller hva jeg ender opp med.